Antony strålte på Operataket
(Oslo/PULS): Byen holdt pusten og Antony Hegarty viste hvordan over 8000 mennesker kan være stille helt på likt. Sammen med Operaorkesteret åpnet han Oslo Jazzfestival søndag kveld.
Antony & The Johnsons + Operaorkesteret / /
Om Antony Hegarty er blitt anklaget for å stå i ledtog med gudene tidligere, er ikke mistanken svekket etter gårsdagens konsert. Værgudene må i alle fall noen ha godsnakket med. Etter en usedvanlig regntung søndag klarnet det nemlig til et par timer før konserten. Oslo Jazzfestival kunne dermed åpnes i strålende kveldssol, med over 8000 mennesker spredt utover det mye omtalte og kanskje ikke helt snøhvite taket.
Og det begynner også guddommelig. Hegarty entrer den provisoriske bryggescenen til stående applaus, og fremfører legendariske "Rapture" til ditto stående kroppsbehåring. Jeg registrerer, gjennom mine, flere våte øyne, og blir slått av hvor naturlig han fyller scenerommet foran Operaorkesteret. Men det er kanskje ikke så rart; Antony har ervervet seg betydelig erfaring med det storslagne etterhvert. Etter mange år med stadig større tilhørerskarer har han i sommer spilt for flere fulle operahus rundt om i Europa.
Iført en lang svart kjortellignende sak, og med en medaljong som mest ligner på et Inka-indiansk fruktbarhetssymbol rundt halsen, serverer han den ene perlen etter den andre. De fleste er fra sisteskiva The Crying Light, men også storheter fra tidligere album blir fremført i omarrangert form. Naturlige nostalgitopper er "Today I Am A Boy", "Cripple And The Starfish" og "I Fell in Love With a Dead Boy". Fra årets plate fremhever både "Another World" og "Her Eyes Are Underneath The Ground" seg som sterkt og varig konsertmateriale.
Kveldens orkestersjef er Rob Moose, som Antony også tidligere har samarbeidet med. Og ved pianoet sitter Thomas Bartlett, kanskje best kjent som Doveman. Arrangementene veksler mellom megetsigende minimalisme og heftig fullorkestrering, men felles for de fleste av de i alt femten fremføringene er at de går noe saktere enn originalinnspillingene. Arrangementene har han forøvrig fått komponist og medarrangør på forrige plate, Nico Muhly, til å hjelpe seg med. Det er kreativt uten å flyte ut. Og det låter fantastisk fra der jeg er plassert.
Det kunne kanskje ha vart litt lenger. Og han var, på tross eller på grunn av nevnte storskalaerfaring, ikke like frilynt som under andre og mer intime konsertforhold. Men han småsnakker og sjarmerer også mellom låtene. Hegarty må være den eneste skapningen på kloden som kan si "like" og "you know like" mer enn én gang uten å irritere annet enn et par fortrengte sommerminner. Og han passer da også på en eller annen merkelig måte inn i Bjørvika, der natur møter kultur og med de begredelige bevisene på vår hensynsløse både naturinngripen og manglende medmenneskelighet som materielt bakteppe.
Som Operabygningen selv både krangler og harmonerer Antony med omgivelsene. Og slik det fremdeles er uenighet om bygningens beliggenhet, slik er det også noen som mener at Hegarty helst skulle vært en mørk liten perle de kunne hvisket om til sine nærmeste venner. Slik er det ikke lenger. Slik har det ikke vært på lenge. - Alt endres, sier Antony, og begynner å snakke om et fjell han møtte på Svalbard. Om hvordan hver partikkel og hvert nøytron en gang vil transformeres og bli til noe annet. Jeg lærer at det dermed ikke nødvendigvis er så tragisk å være et fjell. For eksempel. Noen smiler. Antony også. På vei hjem igjen begynner det å regne.
 STORSLÅTT: Antony & The Johnsons med Operaorkesteret søndag kveld. FOTO: Christian Melstrøm/ Oslo Jazzfestival. |
Del på Facebook | Del på Bluesky
Et sjelfullt nødrop fra Anohni
(13.07.23) Ingen kan synge det som Anohni: - I love you so much more!
Sheryl Crow lyser opp i høstmørket
(12.10.26) Hun synger så vakkert, og skriver så fine låter at det er til å smelte av.