En mosaikk av David Bowie

Vi har vært på Bowie-utstillinger i London, og fått oss litt av en opplevelse med stjernemannen.

Av Siri Bjoner // 10.10.26

---

«Ziggy Stardust (and the Spiders from Mars)» (1972) ble sluppet fem dager og seks måneder før jeg ble født. «Changesonebowie» (1976) på kassett var mitt første møte med stjernemannen, sånn ca. 1980. I likhet med andre forhold har vi vært litt frem og tilbake, men vi har aldri vært langt unna hverandre.

Selvfølgelig måtte en Londontur innbefatte et besøk hos David Bowie-senteret i V&A East Storehouse. Da jeg nevnte det for ei venninne, sendte hun meg link til «David Bowie: You’re Not Alone» og mente at dit måtte jeg. Ja, sa jeg, bestilte billett, og møtte opp uten å ha den fjerneste anelse hva som kom til å møte meg.

De siste årene har såkalte «immersive shows» blitt mer og mer populære i London. Interaktive forestillinger som pirrer flere sanser. Fra «ABBA Voyage» til Outernet London og alt derimellom. Hos Lightroom følger man en lang, høy tarm av en lyssatt gang som avsluttes av portalen til en annen verden.

En mosaikk av Bowie møter meg, gigantiske glassbiter eksploderer over meg og sender meg hodestups rett inn i Major Toms univers. Borte var vegger og mennesker, det var som å gå ut av et romskip og inn i verdensrommet. Jeg ble stående lettere fjetret og overveldet.

Tonene til «Space Oddity» (1969) fyller rommet og går rett inn i alle nerveendinger i kroppen min. Det føltes som om jeg hørte den for aller første gang - jeg ikke bare hørte den, jeg opplevde det. «I'm stepping through the door // And I'm floating in a most peculiar way // And the stars look very different today»

Etter hvert registrerte jeg at det var flere mennesker der, krakker og puter å sitte på, et gulv og vegger og tak. «Jeg er ikke religiøs, men jeg tror på en høyere energi», sier David Bowie anno 1978 - og jeg kan relatere fullstendig.

Jeg skal ikke gjette hvor mange tusen arbeidstimer som har gått med på å lage denne forestillingen. Videoen dekker fem flater (fire vegger og gulv) og litt av taket. Arkivmateriale helt tilbake fra barndommen hans i Brixton, tidligere upubliserte bilder, tegninger, filmopptak og illustrasjoner som er satt sammen til en time i stjernemannens univers.

Sånn bortsett fra at man blir ikke sittende der i bare en time. Man står fritt frem til å sitte der hele dagen om man skulle ønske det. Nesten så jeg har lyst til å ta en liten tur tilbake rundt nyttår, for opplevelsen skal visstnok tas av plakaten 10. januar, dødsdagen hans. Da skal den på turné til Manchester, Brighton og Hamburg i første omgang.

David Bowie var ekstremt forut for sin tid når det gjaldt internett og den digitale verden, med sin BowieNet. «David Bowie: You’re Not Alone» føltes som om han hadde planlagt det selv, hadde bidratt, var tilstede i opplevelsen.

Bowie-samlingen til V&A ble en ørliten nedtur i forhold. Man bør kanskje dra dit først. Over 80.000 forskjellige gjenstander finnes i arkivene, og man har tilgang på samtlige (men det aller meste må forhåndsbookes). Alt fra filmskisser og tekster han laget til kostymer, instrumenter, malerier, eiendeler og priser.

Åtti år skulle han fylt 8. januar neste år, og det skal feires over hele verden, inklusiv her hjemme. Selvfølgelig blir det bursdagsfest med Oslos enestående The Goon Squad.

En Bowie-tur er ikke komplett uten en liten svipp innom Heddon Street (der bildet fra Ziggy ble tatt) og mosaikkbildet i Brixton (som jeg dessverre ikke rakk denne gangen). Bowie-landemerker finnes overalt i London, og en liten pilegrimsferd er på sin plass. Jeg antar det blir mange muligheter til å feire stjernemannen neste år – og jeg mistenker at hans ånd kommer til å føles i dem alle.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky