Akkurat sånn er det – vi bare suser avgårde

Stilig. En film helt og holdent i deLillos-ånd. Det er ikke alltid like enkelt å vite man vil.

---

Suser Avgårde / Sarah Francesca Brænne, Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen, Ada Eide, Steinar Klouman Hallert, Rikke Gregersen (Regi) / Motlys

Av Arild Rønsen // 07.10.26

---

Tittelen kan nok få noen til å tro de skal se en konsertfilm med deLillos. Så er definitivt ikke tilfelle. Her fins fine deLillos-øyeblikk – fine coverversjoner av «Finnes det en kvinne» (Kaja Gunnufsen), «Neste sommer» (Daudfødt), «Se på meg» (Pumpegris), «Suser avgårde» (No. 4), men først og fremst Sara Franscesca Brænnes såre versjon av «Glemte minner».

En original deLillos-sang kommer ikke før «Fuglen» (fra «Midt i begynnelsen», 2002) er lydspor til rulleteksten.

Når dette likevel er en slags deLillos-film, er det fordi den virker som en lang deLillos-sang i spillefilmformat. Vi møter fire-fem unge voksne; de er i 20-åra og bikker 30. De lever i av-og-på forhold, usikre på hva framtida skal bringe – og på nåtida. Scenen der det ene paret knoter omkring muligheten for en trekant er kostelig.

Men først og fremst er dette fortellinga om ikke helt å greie å bestemme seg. Er det lurt å stikke til Berlin, eller kanskje Køben? Er det lurt å være bare kjærester, liksom? Flytte sammen igjen? Å få barn?! Var det ikke nettopp sånn at det var sånn det ikke skulle være?

Jentene diskuterer Tinder i badstua; parene spiller yatzy på en hyttetur som sender tankene rett tilbake til klassikeren «De dødes tjern»; de er på dårlige fester og våkner etter å ha gjort dårlige valg etter elendige nachspiel.

Livet synes til tider dramatisk nok, men vi snakker helt dagligdags dramatikk, sånn som de aller fleste opplever. Livet for ungdom i denne alderen fortoner seg i dag veldig forskjellig fra hva hvordan unge voksne levde for noen tiår siden, da man ble voksen samtidig med konfirmasjonen. Samtidig er det veldig lenge siden tenåra.

Atmosfæren er pen og pyntelig – i deLillos-språk i retning «Vår», «Før var det morsomt med sne» og «Kast alle papirene», mer enn tungt stoff som «Hjernen er alene» og «Kokken Tor».

Det vesentlige er at regissør Rikke Gregersen («Basic Bitch», «Requiem for Selina», «Ida tar ansvar») greier å fange grunntonen hos deLillos, slik jeg alltid har oppfatta den. Det er få sikre holdepunkter her i livet, det ene kan fort føre til det andre, og egentlig er det vel sånn at vi alle for det meste bare suser avgårde?

Skuespillerne tilhører en ny generasjon, og gjør sine roller aldeles glimrende – hele gjengen. Dette er tvers igjennom troverdig, på alle plan. Jeg gir tommel opp for hele ensemblet, med en fantastisk Sarah Francesca Brænne i front. Hun er like flink som Elpida Stojcevska er i rollen som Petra i «LIS» og som Vivid Falk Berg er som Emma i «Nepobaby».

Du behøver på ingen måte å ha nært kjennskap til deLillos for å få glede av denne filmen. Men du som har det, vil helt sikkert kjenne igjen den uutgrunnelige deLillos-tonen.

Ta med deg en kompis, og kom deg på kino. Jeg garanterer at dere har mye å prate om etter å ha sett «Suser avgårde».

---

Del på Facebook | Del på Bluesky