Antony & The Johnsons: Another World
Mens vi venter på neste års etterlengtede oppfølger til "I Am A Bird Now", drømmer Antony Hegarty om en annen verden.
De ivrigste av de tålmodigste vet det nok allerede: En ny Antony & The Johnsons-plate står på trappene. Og disse tålmodige kan nå få lønn for sitt lengselsfulle strev, åpne døra og slippe EPen Another World inn. Han er den samme, Antony. Den samme som en venn av meg i et oversentimentalt og opprivende øyeblikk kalte Guds menneskelige røst.
Det var 2005-albumet I Am A Bird Now som fremkalte de store ordene. Og han var ikke alene om å ty til religiøse adjektiver; noen har sågar beskrevet Antony Hegarty som et levende gudsbevis. Selv ble jeg døpt og svøpt inn i fanskaren da jeg hørte hans tolkning av Cohen-låta If It Be Your Will fra soundtracket til dokumentaren Im Your Man. Aldri har jeg grått så stille som da, og jeg vet enda ikke om det finnes noe vakrere.
Forventningene er med andre ord store når Antony & The Johnsons gir lyd fra seg. To av sporene, Shake That Devil og Crackagen er gamle låter, som enkelte kanskje vil kjenne igjen fra live-opptredener. Dette er første gang de utgis, noe som i seg selv er god nok grunn til å slippe en EP bare måneder før den nye fullengderen. The Crying Light kommer i januar, og smakebitene på Another World indikerer at ventetiden så absolutt ikke har vært forgjeves.
Tittellåta og åpningssporet Another World er en skjør, nesten anekdotisk kommentar som i all sin enkelhet både er poetisk og politisk. Antony gjør her det han er aller flinkest til, nemlig på finurlig vis å inkludere lytteren i en fortvilet utenforhet. Sangen er også en trist epilog til det endeløse, men kanskje ikke kollektivt gjennomførbare mantraet om å ta vare på den ikke-menneskeskapte skjønnheten:
I need another place Will there be peace
I need another world This ones nearly gone (
)
Gonna miss the birds Singing all their songs
Gonna miss the trees Gonna miss you all
Han er altså den samme, også på fjerdelåta Sing for me, som er mer fortellende i lyrisk form. Høydepunktet er likevel avslutningen Hope Mountain, hvor Hegarty beveger seg til gjentagende akkorder i et lydbilde som kan ligne Lisa Germanos. To blåsere og egen koring leker her rundt den ruvende røsten og etterlater et nærmest apokalyptisk håp; en drøm om en annen verden som gjør denne verdenen vakrere.
Del på Facebook | Del på Bluesky