Supergrass: Et ustødig dykk i 90-tallet

(Oslo/PULS): Det er en stund siden vi har hørt fra dem, men på en mandag trakk Supergrass likevel like mange på konsert i Oslo som de gjorde sist gang de var her. Etter to skuffende plater er det likevel ikke det Supergrass vi lovpriste for nærmere 10 år siden som sto på scenen.

Supergrass / /

Av Odd Inge Rand // 14.11.08

Forrige møte ble i 2002 da Supergrass promoterte Life On Other Planets som var starten på nedturen etter de feilfrie I Should Coco (1995), In It For The Money (1997) og Supergrass (1999). Bandet har imidlertid blitt til 5 mann, og selv om Supergrass turnerte med keyboardist i 90-årene med broder Rob Coombes har de utvidet til lillebror Charly Coombes på gitar, perkusjon og vokal.


MICK QUINN: Prøver å henge på trommeslageren... Foto: Odd Inge Rand.

Det betyr imidlertid ikke at Supergrass er blitt et signifikant bedre liveband, for trommeslager Danny Goffey er om mulig blitt enda mer ustødig etter nærmere 15 år i bransjen. På gamle låter som "Moving", "Richard III" og "Strange Ones" hang ikke bandet sammen i det hele tatt. Ganske utrolig når man tenker på hvor mange konserter engelskmennene har gjort i sin karriere.

Nye låter som "Bad Blood", "Diamond Hoo Ha Man" og "Ghost Of A Friend" var fort glemte, mens "Rebel In You" kanskje hadde noe som kunne minne om gammel storhet.


DANNY GOFFEY: Ikke akkurat den mest ryddige trommisen i bransjen. Foto: Odd Inge Rand.

Supergrass har nok ikke fått seg så mange nye fans, men de som var der rundt milleniumsskiftet virker å være der ennå, ihvertfall i konsertsammenheng. Synd da, at disse fikk så grisete versjoner av "Mary", "Caught By The Fuzz" og "Lenny". Unntaket var kanskje en småtøff versjon av The Polices "Next To You".

Supergrass spilte dette på Rockefeller:

Diamond Hoo Ha Man/Bad Blood/She's So Loose/Moving/Rebel In You/Ghost Of A Friend/Late In The Day/The Return Of.../Richard III/Mary/Outside/St. Petersburg/Strange Ones/Caught By The Fuzz/Pumping On Your Stereo

Ekstra: Sun Hits The Sky/Next To You/Lenny

Del på Facebook | Del på Bluesky

Super Supergrass tross startvansker

(17.06.22) Alltid trivelig med gjenhør med gamle helter og Supergrass leverte så absolutt varene.

Supergrass: Diamond Hoo Ha

(14.04.08) Supergrass var de store yndlingene til både publikum og kritikere på siste halvdelen av 90-tallet. Siste årene har det imidlertid vært stillere rundt bandet, og det er ingen tilfeldighet.

Supergrass: Life On Other Planets

(30.09.02) Det har vært fryktelig stille fra Supergrass i et par år nå, og etter den litt skuffende selvtitulerte forrige-skiva er ikke forhåpningene skyhøye til "Life On Other Planets". Men Supergrass skuffer faktisk ikke.

Supergrass i niognitti

(19.10.99) Gaz, OK – det er ingen tvil om hvem som er Mr. Supergrass. Men mannen på bildet her, Mick Quinn, er blitt en stadig mer sentral mann i live-sammenheng. På Rockefeller mandag trua han med å overta showet.

Supergrass, live på nettet

(11.10.99) I morgen gjør Supergrass sin siste konsert på en lengre Englands-turné. Du kan se og høre den med egne øyne – på nettet.

Supergrass: Supergrass

(07.10.99) - Jeg tror det blir baaare kos og gøy og morsomt, jeg! Sa Harald Heide-Steen i en av sine legendariske Midtøsten-sketsjer. Jeg tenker på han hver gang jeg hører den nye LPen til Supergrass. Gaz Coombes, Mick Quinn, Danny Goffey og Robert Coombes har lagd den mest kosete britpop-plata jeg er lykkelig eier av (og det begynner å bli noen).

Supergrass: 20. september

(24.08.99) De fantastiske tre i Supergrass er klar med nytt album. Det er tredje gang, og only-in-it-for-the-money-gjengen har funnet grunn til feire seg sjøl. Tittel: ”Supergrass”.

For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.

Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.