Supergrass: Supergrass
- Jeg tror det blir baaare kos og gøy og morsomt, jeg! Sa Harald Heide-Steen i en av sine legendariske Midtøsten-sketsjer. Jeg tenker på han hver gang jeg hører den nye LPen til Supergrass. Gaz Coombes, Mick Quinn, Danny Goffey og Robert Coombes har lagd den mest kosete britpop-plata jeg er lykkelig eier av (og det begynner å bli noen).
Den våkne Supergrass-kjenner vil merke seg at bandet nå er blitt kvartett. Av coverteksten å dømme er det et og annet som tyder på at broder Robert ikke helt har fått medlemsstatus, men så lenge han er oppført som co-skribent på alle låtene er vel dét antageligvis et tidsspørsmål?
Musikalsk har hans inntreden ikke betydd så veldig mye annet enn at lydbildet er noe utvida. Han spiller forskjellige typer keyboards, hovedsaklig piano. Dette er altså ikke noe Police har begynt med sytnher! Dette tredje albumet, bare kalt Supergrass, er like spretten og rett-fram britpop som dette bandet alltid har stått for.
De skriver ikke utprega enkle sanger, og jeg har fortsatt ikke glemt hvor imponert jeg ble av at de fikk til alt dette som rein trio da de gjorde en uforglemmelig konsert på Rockefeller for et par år siden. Med broder Robert på plass, burde kommende konsertopplevelser være enda sikrere lykke.
Supergrass ineholder bare gode låter, og kanskje er koringa hakket hvassere enn før...? Noen ganger mistenker jeg dem for å ha lånt øre til The Jayhawkes.
Alldeles strålende, men siden jeg ved et tidligere høve har kasta meg inn i en intern brit-pop-kåring anno 1999: Jeg holder fortsatt en knapp på Crispian Mills og Kula Shakers Peasants, Pigs And Astronauts. Men hvor blir det av Bobby Gillespie?
Del på Facebook | Del på Bluesky