Sheryl Crow: Detours
Hun høres ut som en kvinnelig Bob Dylan, der hun sitter ettertenksomt med kassegitaren i fanget foran en enslig liten mikrofon - "God Bless This Mess". Hun lager bare bedre og bedre plater, denne fantastiske dama som har en slik eiendommelig crossover-appell.
Jeg skrur klokka tilbake til midt på 90-tallet. PULS holder seg med en alternativ pop-skribent ved navn Kirsti Thisland, som framfor alt elsker goth. Det er hun som introduserer oss for Nemi-Lise, og som således fungerer som jordmor for Nemis første striper ment for offentligheten, i et landsdekkende magasin.
Jeg fikk ikke helt tak i sammenhengen mellom The Cure & Siouxie And The Bandshees og Sheryl Crow, men det gjorde altså PULS' kvinnelige goth'ere. De elska Sheryl Crow. Og akkurat det skjønner jeg, at det er mulig å elske Sheryl Crow.
Per 2008 formelig boltrer hun seg i de mest fiffige poplåter, framført i enkle arrangement av et nakent, streit opop/rockband + beskjedne strykere. Ikke ulikt det hun debuterte med for 15 år siden.
Hun har hatt trøbbel på kjærlighetsfronten, hun har adoptert, hun har kommet seg velberga gjennom en brystkreftbehandling, og hun er stadig opptatt av verdenssituasjonen.
Av alt dette blir det glitrende, voksen pop. Til stadighet, faktisk, med stort allsangpotensiale. Samtidig som hun tidvis høres ut til å ha en eksentriker som Beck på laget.
Plata er en nydelig miks av musikk som sender tankene til the summer of love - komponert og framført av en stor artist som gikk i barnehagen da Grateful Dead regjerte strøka i utkanten av San Francisco.
Del på Facebook | Del på Bluesky