Kenneth Ishak: Silver Lightning From A Black Sky

Kenneth Ishak er ute med sitt tredje soloalbum, og til tross for at de forrige var meget solide, har han klart å overgå seg selv fullstendig på dette tredje forsøket. Vi snakker muligens om årets beste norske album.


Ishak, som også har en fortid i bandet Beezewax, har tidligere sluppet to soloalbum; "Northern Exposure" og "Everything Has Soul", som begge fikk strålende kritikk her i PULS. Superlativene sitter løst denne gangen også.

Ishaks sterke meloditeft er fremdeles veldig tilstedeværende, noe som bevises allerede fra den smekre lille introen "The Passionate" som avløses av en forrykende pop/rock låt ved navn "New Rising Sun". En skikkelig deilig liten sak, som toppes med en skjør og frenetisk, Waterboys-aktig fiolin i bakgrunnen av lydbildet. Herlig!

Videre er det duket for opptil flere sterke øyeblikk. Den skamfete introen til låta "Hell" er et høydepunkt i seg selv, balladen "Anytime, Kid" likeså og "Highway Of Madness" er også ei låt for historiebøkene. Det er i det hele tatt urettferdig å plukke ut enkeltlåter fra et så gjennomført solid album. Skiva består av en glitrende miks av Beatles-inspirert pop/rock, akkustisk basert powerpop og innslag av psykedelia.

Uten svake øyeblikk, aspirerer "Silver Lightning From A Black Sky" så definitivt til tittelen årets norske album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Justice scorer på åpent mål, assistert av Alkohol

(28.10.08) Øya '07 - legendarisk. Rockefeller '08 - strålende. Oslo Live '08 - brillefint. Norge er et land, ikke en person, men hvis Norge hadde vært en person, ville Justice vært venner med den personen. Norgesvenner.


Kenneth Ishak: Everything Has Soul

(22.02.05) Kenneth Ishaks "Everything Has Soul" er en av årets mest gledelige skiver så langt. Forhåpentligvis blir ikke dette albumet like oversett som det forrige.


Kenneth Ishak: Northern Exposure

(15.05.04) Det er ikke bare Sivert Høyem som burde ta til fornuften å dumpe bandet sitt. Også Kenneth Ishak solodebuterer med et knockout-slag på sitt egentlige bandprosjekt, Beezwax.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.