Kenneth Ishak: Northern Exposure
Det er ikke bare Sivert Høyem som burde ta til fornuften å dumpe bandet sitt. Også Kenneth Ishak solodebuterer med et knockout-slag på sitt egentlige bandprosjekt, Beezwax.
"Northern Exposure" blåser vårens deiligste maibris. Den virker lett og ledig, nesten ufarlig. Men i virkeligheten er den som en storm som fyker rett gjennom alle lemmer og blodårer, og helt inn i det innerste nervesystemet.
Det er lørdag formiddag, 15 mai 2004. Ute er det strålende sol, og grønnfargen på bjørketrærne er akkurat så grønn den skal være til nasjonaldagen. Jeg sitter inne i en møkkete leilghet, ubarbert og udusja; fortsatt ikke kommet meg over Idol-sjokket kvelden før, der Pest og Kolera høstet 1.385.000 telefonstemmer fra det norske folk.
Tenk om en fjerdedel av den norske befolkningen hadde snudd ryggen til den forurensede reality-musikken, og heller skaffet seg Kenneth Ishaks "Northern Exposure"? Jeg er sikker på at landet hadde blitt et bedre sted å bo både resten av denne våren, og langt utover sommeren.
Kenneth Ishak er en udiskutabelt diamant blant et stadig voksende antall av norske popmakere. Ikke bare har han refrengene - de som får deg både til å smile og synge med. Her viser som også som en usedvanlig sterk - og nær - performer.
I plateomslaget skriver Ishak at han har spilt og skrevet "Northern Exposure" litt "now and then" i perioden mellom 1999 og 2003. Akkurat slik høres det også ut. Det er som han har løpt innom studio, tredd på seg gitaren og skyndet seg å synge tre vers og fire refrenger, før han igjen har rømt lokalene i stormende fart.
"Northern Exposure" gir følelsen av øyeblikket, at det er der og da det gjelder. Kenneth Ishak har ikke sunget refrengene sine ti ganger for å få det til å høres bra ut, eller brukt digitale juksemetoder for å få instrumentene til å henge sammen.
Kenneth Ishak er en talsmann for den utilslørte straighforward-humørpopen, krydret med referanser av Neil Youngs naivitet, Elliott Smiths intimtet, The Clashs sprutattityd og Granddaddys underlige solskinnssmil, som jeg aldri har skjønt om en er lykkelig eller trist.
Aldri i verden om magesekken din klarer å holde seg fri for sommerfugler med "Northern Exposure" i spilleren!
I 2002 var det Caesars Palace. Ifjor var det Monotypes og The Thrills. Og med litt patriotisk medgjørlighet (det er tross alt mai), sier jeg at "våren 2004 er ikke den samme uten The Shins og Kenneth Ishak".
Del på Facebook | Del på Bluesky