Axxis: Paradise In Flames
Ifølge presseskrivet spiller Axxis hard rock. Nja, litt kanskje? Det som strømmer ut ifra høyttalerne mine ville jeg snarere karakterisert som power metal av den svært melodiske sorten.
Til tross for at bandet har holdt på siden slutten av åttitallet, utgjør "Paradise In Flames" mitt første bekjentskap med tyskerne. For selvfølgelig er de tyske. Dette er et band av typen som jeg innbilder meg at Wacken gjerne vil invitere tilbake år etter år fordi landsbrødrene digger dem rått. Etter en rask sjekk har jeg funnet ut at dette bare var en løs antagelse fra min side (selv om de riktignok opptrådte på festivalen i 1999), men poenget mitt ligger der like fullt. Den genuine glametallen lyder virkelig erketysk til tider.
Låtmaterialet er for så vidt fengende nok, men de orkestrale og majestetiske aspektene overtar så altfor ofte når de bare burde backe unna. Produksjonen er til gjengjeld glatt som en nybarbert barnerumpe i beste Nightwish-stil. Axxis skyr heller ikke keyboardet, men trykker det til sitt bryst for så å presse tangentene ned så ofte de makter. Overdreven synth-bruk kan ødelegge selv de største stjernelag, noe Finnugors siste album er et kroneeksempel på.
Axxis benytter seg både av kvinne- og mannsvokal, og dette er visstnok første gangen bandet har latt en kvinnelig vokalist slippe til i en så stor grad. Balladene hører alltid hjemme på utgivelser innen denne genren, og i så måte er "Don't Leave Me" en spesielt klam, klisjefylt og småflau smak. Plata varer i nesten femti minutter, og selv om den har sine høydepunkter i form av et riff der og et annet riff her som sparker sitter jeg igjen med en temmelig lunken følelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky