Symfonisk Metallica, part II
Det har vært gjort mange mislykka forsøk på å mikse et symfonisk uttrykk med rock. Metallica gjør det med kredibiliteten i behold.
Den britiske gitaristen og vokalisten John Miles gjorde et virkelig godt forsøk med «Music» tidlig på 70-tallet, og Queen fikk det i hvert fall til å låte symfonisk.
Ellers har det vært så som så når det gjelder å blande pop/rock med klassisk utstyrte orkestre. KORK og deLillos fiksa det. Men det er først og fremst noe med det å mikse rocke-trommesettet inn i strykerne … En problematisk øvelse, har det vist seg.
Metallica gjorde dette med stort hell første gang i 1999. «S&M» ble resultatet av en sagnomsust konsert med Metallica og San Francisco Symphony på scenen. Nå gjentar de bedriften, og så vidt jeg kan se er det bare «Masters of Puppets» som sto på programmet under begge begivenhetene.
Dette er et album Metallica-fansen bare må elske. Hva det faste publikumet til San Francisco-symfonikerne måtte mene, tør jeg ikke tro verken det ene eller andre om. Metallicas låter er aldri «gjemt» bak en slags klassisk fasade; det er hele veien mulig å gjenkjenne riff og melodi fra første spatak.
Om det låter mektig? Oh, my God!
Dette samarbeidet er først og fremst et bevis på at salige Duke Ellington hadde rett: «Det fins bare to former for musikk, god og dårlig.» Her har eliten innen to vidt forskjellige sjangre slått seg sammen, og resultatet har blitt elitistisk bra.
Konserten varer i nesten to og en halv time, og til den som måtte ha behov for nok en appetittvekker: De tre siste låtene bærer titlene «Master of Puppets», «Nothing Else Matters» og «Enter Sandman».
Her hadde prog’eren Johann Sebastian Bach likt seg!
Del på Facebook | Del på Bluesky