Finnugor: Darkness Needs Us

Det må sies at Finnugor har skaffet seg en imponerende liste med gjestevokalister på denne utgivelsen. Åtte dyktige vokalister bidrar på hver sin låt, deriblant Attila (ex. Mayhem, Aborym), Ville Sorvali (Moonsorrow), RMS Hreidmarr (Anorexia Nevrosa) og Christopher B. Wildman (Asgaroth) pluss flere. Men det må mer til enn bare kjente navn for å lage en god metal skive.


Finnugor spiller symfonisk black metal med et sterkt gotisk preg. Dessverre har de overdrevet bruken av symfoniske elementer. Låtene drukner formelig i synth og overdøver det som kunne blitt en ganske fet miks av black metal og atmosfærisk bakgrunnssynth. I stedet for å bruke synthen som et virkemiddel for å forme en godt sammensatt skive, har Finnugor pakket inn låtene sine i en klam synthdrakt som ødelegger stemningen helt og gjør låtene tamme og tannløse. Ikke noe galt om synth i seg selv – men i denne sammensetningen fungerer det rett og slett ikke.

Vokalen har også blitt mikset på en merkelig og ukledelig måte. Stemmeeffektene har blitt smurt for tykt på (især bruken av ekkoeffekter) og i tillegg growler alle gjestevokalistene på en altfor grøtete og snøvlete måte som ikke akkurat hjelper for å trekke opp helhetsinntrykket. Finnugor burde kanskje gitt sangerne friere tøyler slik at de hadde fått lov til å kjøre sin egen vokalstil fremfor Finnugors. Det kunne nok blitt langt mer interessant.

Limbonic Art inspirasjonene er sterke, og selveste Morfeus bidrar faktisk med en remix av låta "Wings of Kryy" som er sistesporet på "Darkness Needs Us". Men det ungarske bandet Finnugor lykkes dessverre ikke med å komponere et så sterkt låtmateriale som pionerene Limbonic Art - selv om de tydeligvis prøver så godt de kan.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.