Finnugor: Darkness Needs Us

Det må sies at Finnugor har skaffet seg en imponerende liste med gjestevokalister på denne utgivelsen. Åtte dyktige vokalister bidrar på hver sin låt, deriblant Attila (ex. Mayhem, Aborym), Ville Sorvali (Moonsorrow), RMS Hreidmarr (Anorexia Nevrosa) og Christopher B. Wildman (Asgaroth) pluss flere. Men det må mer til enn bare kjente navn for å lage en god metal skive.


Finnugor spiller symfonisk black metal med et sterkt gotisk preg. Dessverre har de overdrevet bruken av symfoniske elementer. Låtene drukner formelig i synth og overdøver det som kunne blitt en ganske fet miks av black metal og atmosfærisk bakgrunnssynth. I stedet for å bruke synthen som et virkemiddel for å forme en godt sammensatt skive, har Finnugor pakket inn låtene sine i en klam synthdrakt som ødelegger stemningen helt og gjør låtene tamme og tannløse. Ikke noe galt om synth i seg selv – men i denne sammensetningen fungerer det rett og slett ikke.

Vokalen har også blitt mikset på en merkelig og ukledelig måte. Stemmeeffektene har blitt smurt for tykt på (især bruken av ekkoeffekter) og i tillegg growler alle gjestevokalistene på en altfor grøtete og snøvlete måte som ikke akkurat hjelper for å trekke opp helhetsinntrykket. Finnugor burde kanskje gitt sangerne friere tøyler slik at de hadde fått lov til å kjøre sin egen vokalstil fremfor Finnugors. Det kunne nok blitt langt mer interessant.

Limbonic Art inspirasjonene er sterke, og selveste Morfeus bidrar faktisk med en remix av låta "Wings of Kryy" som er sistesporet på "Darkness Needs Us". Men det ungarske bandet Finnugor lykkes dessverre ikke med å komponere et så sterkt låtmateriale som pionerene Limbonic Art - selv om de tydeligvis prøver så godt de kan.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.