Finnugor: Darkness Needs Us

Det må sies at Finnugor har skaffet seg en imponerende liste med gjestevokalister på denne utgivelsen. Åtte dyktige vokalister bidrar på hver sin låt, deriblant Attila (ex. Mayhem, Aborym), Ville Sorvali (Moonsorrow), RMS Hreidmarr (Anorexia Nevrosa) og Christopher B. Wildman (Asgaroth) pluss flere. Men det må mer til enn bare kjente navn for å lage en god metal skive.


Finnugor spiller symfonisk black metal med et sterkt gotisk preg. Dessverre har de overdrevet bruken av symfoniske elementer. Låtene drukner formelig i synth og overdøver det som kunne blitt en ganske fet miks av black metal og atmosfærisk bakgrunnssynth. I stedet for å bruke synthen som et virkemiddel for å forme en godt sammensatt skive, har Finnugor pakket inn låtene sine i en klam synthdrakt som ødelegger stemningen helt og gjør låtene tamme og tannløse. Ikke noe galt om synth i seg selv – men i denne sammensetningen fungerer det rett og slett ikke.

Vokalen har også blitt mikset på en merkelig og ukledelig måte. Stemmeeffektene har blitt smurt for tykt på (især bruken av ekkoeffekter) og i tillegg growler alle gjestevokalistene på en altfor grøtete og snøvlete måte som ikke akkurat hjelper for å trekke opp helhetsinntrykket. Finnugor burde kanskje gitt sangerne friere tøyler slik at de hadde fått lov til å kjøre sin egen vokalstil fremfor Finnugors. Det kunne nok blitt langt mer interessant.

Limbonic Art inspirasjonene er sterke, og selveste Morfeus bidrar faktisk med en remix av låta "Wings of Kryy" som er sistesporet på "Darkness Needs Us". Men det ungarske bandet Finnugor lykkes dessverre ikke med å komponere et så sterkt låtmateriale som pionerene Limbonic Art - selv om de tydeligvis prøver så godt de kan.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.