Finnugor: Darkness Needs Us

Det må sies at Finnugor har skaffet seg en imponerende liste med gjestevokalister på denne utgivelsen. Åtte dyktige vokalister bidrar på hver sin låt, deriblant Attila (ex. Mayhem, Aborym), Ville Sorvali (Moonsorrow), RMS Hreidmarr (Anorexia Nevrosa) og Christopher B. Wildman (Asgaroth) pluss flere. Men det må mer til enn bare kjente navn for å lage en god metal skive.


Finnugor spiller symfonisk black metal med et sterkt gotisk preg. Dessverre har de overdrevet bruken av symfoniske elementer. Låtene drukner formelig i synth og overdøver det som kunne blitt en ganske fet miks av black metal og atmosfærisk bakgrunnssynth. I stedet for å bruke synthen som et virkemiddel for å forme en godt sammensatt skive, har Finnugor pakket inn låtene sine i en klam synthdrakt som ødelegger stemningen helt og gjør låtene tamme og tannløse. Ikke noe galt om synth i seg selv – men i denne sammensetningen fungerer det rett og slett ikke.

Vokalen har også blitt mikset på en merkelig og ukledelig måte. Stemmeeffektene har blitt smurt for tykt på (især bruken av ekkoeffekter) og i tillegg growler alle gjestevokalistene på en altfor grøtete og snøvlete måte som ikke akkurat hjelper for å trekke opp helhetsinntrykket. Finnugor burde kanskje gitt sangerne friere tøyler slik at de hadde fått lov til å kjøre sin egen vokalstil fremfor Finnugors. Det kunne nok blitt langt mer interessant.

Limbonic Art inspirasjonene er sterke, og selveste Morfeus bidrar faktisk med en remix av låta "Wings of Kryy" som er sistesporet på "Darkness Needs Us". Men det ungarske bandet Finnugor lykkes dessverre ikke med å komponere et så sterkt låtmateriale som pionerene Limbonic Art - selv om de tydeligvis prøver så godt de kan.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.