Metallica i kanonform
Allsang med Metallica? Ja, "Seek And Destroy" duger. Men først og fremst fordi: Metallica må være det bandet i verden som per dato har den største kjernen av die hard fans. Og på Valle Hovin fikk folket alt det måtte begjære. Makan til stemning!
Metallica / /
I rockens vokabular er nok "en rein maktdemonstrasjon" en klisjé. Men denne gang greier jeg ikke å unngå den. Dette var en rein maktdemonstrasjon.
Dette bandet låter bare så tett. Eller - fett, er nok ordet. Hvordan de greier å telle seg fram til rette taktarter hele tida går over min forstand. Det vesentlige er at de får det til.
For dette er nemlig noe helt annet enn Rolling Stones. Hetfield & Co bedriver en helt annen idrett enn den rocken som oppsto tidlig på 60-tallet, og som hadde sine røtter i bluesen som ble skapt ved Mississippis bredder.
Metallica er ikke bluesbasert - ikke overhodet. Når Keith Richards & Mick Jagger har bestemt seg for at en låt skal orienteres rundt akkurat de tre akkordene og de tolv taktene - ja, da har de den fordelen at det knapt kan gå gæernt på scenen. De har det i blodet, som publikum har det.
Metallica har det åpenbart også i blodet. Men det de foretar seg fordrer en helt annen type skjerping; ingen av låtene deres kan framføres på autopilot. Til det er de alt for komplisert bygd opp.
Likevel mener altså mange at band som Metallica henvender seg til et "primitivt" publikum. Mer feil går det ikke an å ta - om man da ikke mener at den gjengse mann og kvinne som går på fotballkamp er "primitiv". James Hetfield bruker nemlig de aller enkleste ord og uttrykk og metaforer når han skal presentere seg og sitt.
We are Metallica!
Metallica are with you!
Are you with Metallica?!
Give med an M... give me an E...! Metallica!!!
Med unntak for et litt slapt fyrverkeri, er "Sick Of The Studio"-turnéen kjemisk fri for pynt og fjas. På scenen skjer egentlig ingen ting, og storskjermene er helt rett-fram TV. Hetfield er heller ingen egentlig frontfigur. Men han er sjarmerende, med sitt grå bukkeskjegg og smittende humør.
De hadde forresten scener fra Sergio Leones "The Good, The Bad And The Ugly" foran seg da de inntok scenen. For de fleste av oss ble dette et første møte med bassisten Robert Trujillo, men det var heldigvis lett å oppdage at Suicidal Tendencies må ha vært god skole.
Oslo-publikumet fikk servert en hitparade som må få folk uten billett til å ta til tårene: "Creeping Death", "For Whom The Bell Tolls/Sanatorium", "Disposable Heroes", "The Unforgiven", "The Memory Remains", "The Four Horsemen", "Fade To Black", "Master Of Puppets", "Enter Sandman" - og altså "Seek And Destroy"...
Helt til slutt ønska Lars Ulrich velkommen igjen - allerede neste år, faktisk!
Still deg i billettkøen fort som f.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.