U.D.O.: Nostalgien uteble

(Oslo/PULS): Mens en hel tungrockverden skriker etter mer Accept reiser Udo Dirkschneider rundt med sitt soloband bare et halvår etter Accept gjorde enda et comeback. Med seg har han også kanskje ett av sine dårligste soloalbum, "Mission No. X".

---

U.D.O. / /

Av Odd Inge Rand // 14.02.06

---

Som tittelen tilsier, så har Udo Dirkschneider nå spilt inn ti album under eget navn, siden Accept havarerte etter Russian Roulette i 1986.

Kun avbrutt av et middels vellykket Accept-comeback mellom 93-96 har tyskeren pumpet ut plater med tidløst preg, med et forsåvidt bra kvalitativt nivå. Etter to av de bedre platene hans, Man And Machine og Thunderball gjorde likevel Accept et kvart hundre sagnomsuste konserter i fjor. I etterkant av disse har flere av de gamle Accept-medlemmene stilt seg uforstående til Dirkschneiders bastante avgjørelser om å returnere til sitt soloprosjekt.

U.D.O.: Gianola og Dirkschneider. Foto: Per Olav Heimstad / www.metalexpressradio.com

Uansett, Mr. Dirkschneider har et navn, og spilte faktisk denne gangen for flere mennesker i Oslo enn han noen gang har gjort siden milleniumsskiftet. Rock In har vært stedet to ganger pr. plate siste årene, men nå flyttet U.D.O. opp til John Dee. Stedet var godt fyllt opp, og det betyr to ganger Rock In og vel så det.

Et motivert publikum fikk med seg at U.D.O. åpnet ferskt med "Mission No. X" og "24/7" fra siste albumet, og lyden og atmosfæren satt som støpt med en gang. U.D.O. gjør stort sett klubbjobber av middels størrelse, men likevel spanderer de på seg tøft scenedesign og smakfull produksjon.

Bandet, med Stefan Kaufmann og Igor Gianola på gitarer, samt Fitty Wienhold på bass og nykommer Francesco Jovino på trommer låter enhetlig, tett og ryddig. Opp på ligger Dirkschneider og bjeffer ut gebrokne tekststrofer om krig og elendighet - selvsagt iført kamuflasjebukser.

U.D.O.: Stefan Kaufmann. Foto: Per Olav Heimstad / www.metalexpressradio.com

Tidene har ikke forandret seg stort for disse, og det er kanskje derfor det også funker. Udo Dirkschneider var kanskje hakket hvassere i Hamar Kulturhus på midten av 80-tallet, men i en alder av snart 54 år styrer han likevel skuta tilfredsstillende, selv om gamle Accept-kollega Kaufmann har rollen som musical director.

Noen overraskelser i settet var det, og de kom nok som en konsekvens av at tyskerne hadde valgt historisk lite Accept-stoff til denne turnéen. Fra Faceless World fikk vi "Heart Of Gold" og "Trip To Nowhere", mens "Blind Eyes", "The Bullet And The Bomb" og "Thunderball" var blitt med fra to år gamle Thunderball.

Accept ble det dessverre lite med, og fansen ropte forgjeves etter "Fast As A Shark", "Restless And Wild", "Son Of A Bitch" og "I'm A Rebel". Likevel var det vel strålende versjoner av "Metal Heart", "Princess Of The Dawn" og avslutningen "Balls To The Wall" som ble redningen for de aller fleste.

U.D.O. spilte dette på John Dee:

Mission No. X/24-7/Independence Day/Trip To Nowhere/The Bullet And The Bomb/Mean Streets/Heart Of Gold/Blind Eyes/Cry Soldier Cry/Princess Of The Dawn/Thunderball/They Want War/Animal House/Man And Machine/Mad For Crazy

Ekstra: Holy/Metal Heart/Balls To The Wall

---

Del på Facebook | Del på Bluesky