Robert Normann: The Definitive Collection 1950-71, Vol 3

Det er ikke så mange som bestrider at Robert Uno Normann (1916-98) var et musikalsk geni. Gitaristen levde svært tilbaketrukket, og blei av Knut Borge kalt jazzens svar på Greta Garbo, men heldigvis er mye av det han spilte blitt tatt godt vare på av både familie, venner og entusiaster. Musikk Normann spilte inn mellom 1938 og 1954 blei gitt ut på to CD-er i fjor. Nå har turen kommet til årene mellom 1950 og 1971 og gullkornene kommer nok en gang tett.


Robert Normann var en legende allerede i levende live. Flere generasjoner musikere og publikum hadde gleden av å oppleve den sky østfoldingen og, om det er sant eller ikke, så skal selveste Django Reinhardt ha utalt at han ikke skjønte hvorfor han skulle reise til Norge når vi hadde en slik storhet som Normann blant oss.

For Robert Normann fantes det få, om noen begrensninger som gitarist. Han var i besittelse av en vanvittig teknikk, men aller viktigst: Han benytta teknikken til å skape stor og original musikk - teknikken blei aldri et mål i seg sjøl.

En annen nestor i norsk jazzliv, Johs Bergh, som også har forlatt tida, skrev i 1996 teksten som har blitt en flott beskrivelse av hvem Robert Normann var både som menneske og musikant. Denne teksten finnes både på norsk og engelsk - det bør være hevet over tvil at Robert Normanns musikalske univers har et internasjonalt potensial.

Robert Normann lå alltid et hestehode foran utviklinga. Disse 21 sporene, som altså er spilt inn i løpet av vel en 20 års-periode, gir oss en blanding av standardmateriale og originalstoff. I all hovedsak er dette solotolkninger, men Normann får også utmerket assistanse fra gode venner som pianisten Willy Andresen, bassisten Håkon Nilsen, trommeslageren Per Nyhaug og vibrafonisten John Svendsen.

Normann hadde helt tydelig fått med seg det som hadde skjedd rundt Charlie Parker og utviklinga av bebop-sjangeren og han gjorde også noe helt eget basert på dette nye uttrykket.

Robert Normann var også en Petter Smart-type og vi får flere eksempler på trick-innspillinger og lydkulisser - også det langt forut for sin tid.

Med denne tredje utgivelsen i "historia" om Robert Normann er tida fra 1938 til 1971 dokumentert. Vi snakker intet mindre enn kulturhistorie og det er bare å glede seg til fortsettelsen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robert Normann: The Definitive Collection, Vol. 4 - The Harry Lime Theme

(10.06.05) Gitaristen, komponisten og tusenkunstneren Robert Normann (1916-1998) var på mange vis et geni. Hans beskjedenhet på egne vegne førte til at han "spilte" en tilbaketrukket rolle i store deler av sitt liv. Heldigvis har både familie og andre vært seg sitt ansvar bevisst og nå foreligger volum 4, av 7, i det som til slutt vil bli et totalt bilde av hvem han var som musikant.


Robert Normann: The Definitive Collection 1938 - 41, Vol. 1 - The Definitive Collection 1942 - 54, Vol. 2

(31.10.03) Robert Normann (1916-1998) var en legende innen norsk musikkliv lenge før han spilte sin siste tone. Den fantastiske gitaristen fra Sarpsborg imponerte alle som fikk høre han - inkludert Django Reinhardt - og det er heller ikke til å undres over. Normann var nemlig i besittelse av en musikalitet, teknikk og originalitet som man neppe hadde hørt maken til i hans samtid og kanskje ikke etterpå heller.


Robert Normann får museum og festival

(14.09.00) Den legendariske norske jazzgitaristen Robert Uno Normann (1916-98) får nå sitt eget museum og festival i fødebyen Sarpsborg.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.