Usjarmerende av Belle & Sebastian

(Oslo/PULS): Belle & Sebastian har levd i popmusikkens stjernehimmel i snart ti år, men fortsatt har de ikke lært tommelfingerreglene for hvordan man opptrer på en scene. - Uff, jeg er så trøtt og sliten. Kan noen være så snill å klappe til meg så jeg våkner? Sånt sier man bare ikke, Stuart Murdoch.

---

Belle & Sebastian / /

Av Anders Finslo // 27.03.04

---

Konserten på Rockefeller var bare et kvarter gammel da Murdoch stakk hull på forventningsballongen, som hadde vokst seg enorm etter et halvt år med "Dear Catastrophe Waitress" i spilleren.

Frem til fredag kveld kalte jeg "Dear.." fjorårets beste popplate, og betraktet den som selve forløsningen av potensialet Glasgow-gjengen har utvist siden platedebuten "Tigermilk" i 1996. Endelig hadde Belle & Sebastian samlet den brede plattformen av emosjonelle kontraster i musikken deres; de seriøse historiefortellerne, de egenartede melodimakerne og de finurlige arrangørene Belle & Sebastian.

Men så stiller popkunstnerne - ja, jeg kaller dem kunstnere - til eksaminasjon på Rockefeller, og presterer å fortelle sitt dedikerte publikum at de er trøtte!

Slappe eller ikke, rent musikkteknisk er Belle & Sebastian dyktigere enn Rockefeller-gjester flest. De er intelligente og displinerte i måten de tolker låtene. På det meste står elleve personer på scenen samtidig, uten at det er antydning til å låte "kake" av den grunn. Strykerinstrumenter, trompet, munnspill, trommer, perkusjon, xylofon, gitarer, bass og sang. Lydbildet er rikt og interessant, og inkluderer de mest skjulte detaljene fra platene deres.

Men fremfor alt er Glasgow-gjengen et "visuelt" popband, som appellerer til lytteropplevelser man aldri glemmer. Og det var her de mislyktes i går.

Belle & Sebastian leverte et grått og stivbeint, klønete og usjarmerende sceneshow, som brøt med en rekke grunnleggende punkter i livemusikkens uskrevne regelbok. Ikke bare klaget Stuart Murdoch over at han var trøtt og uinspirert. Han klarte også å ødelegge all form for kontinuitet ved å holde lange monologer mellom låtene, som den gjengse publikummer ikke hadde mulighet til å forstå (skjønner du noe særlig av skotsk uten artikulerte konsonanter?).

Etter tre kvarter er jeg dritt lei, og starter diskusjoner med folk rundt meg. Hva er det han driver med? Det er jo fint, men fytterakkern så tamt. Og hvordan kan han trekke opp en tilfeldig publikummer til å synge "Get Me Away from Here, I'm Dying", og ikke ta over mikrofonen når han skjønner at vedkommende er tonedøv? Vi nikker samtykkende til hverandres poenger, og titter vekselvis på mobiltelefonene våre. En kar ved siden av meg snakker demonstrativt om morgensdagens middagsmeny, en annen snøvler noe om hvor mange øl han har drukket, mens jenta bak meg forteller hvor mye bedre Belle & Sebastian var på Quartfestivalen for et par år siden.

Og jeg tror henne så gjerne. Hvis dette var standarden for Belle & Sebastian som liveartister, så hadde de aldri fått sponsa flybilletten til Oslo. "Like Dylan In The Movies" og "Stay Loose" fortjener fortsatt genistatus etter dette, men skottene må ta et kurs i underholdning og formidlingsteknikk før jeg gidder å se dem igjen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky