Diversion Blue: Pleasureville
Diversion Blue leverer et krevende album, fullt av dystre stemninger. De gjør seg flid, velger aldri lettvinte løsninger - og må nødvendigvis ha brukt laaang tid i studio.
Sverre Andre Stenersen skriver pop/rock-låter, men leiter bare svært sjelden etter melodilinjer som går rett i øret. La oss si det sånn at han er mye mindre catchy enn f.eks. Frank Hammersland (Popium).
Som gitarist tror jeg Stenersen har hatt mye utbytte av å høre på Peter Buck (R.E.M.) - og siden vi først er der: "Pleasureville" er mye mer "Monster" enn "Out Of Time".
Soundet er gjennomgående stort; masse kor & tangenter & saksofoner. Bare gitarlyden peker i motsatt retning. Dette betyr ikke at det er lite gitar, for all del - bare at den er miksa tørt.
Jeg liker Diversion Blue aller best når de virkelig køler på, og det gjør de heldigvis veldig ofte. Da spruter de energi som Waterboys i sine glansdager!
Jeg hopper ikke ut av mitt gode skinn i sprelsk lykke over "Pleasureville". Men jeg setter et stort NB! ved både albumet og bandet. Dette er et band som evner å gå egne veier, musikere som jakter særpreget. Da er mye gjort.
Og den dagen kommer, det føler jeg meg trygg på, at Stenersen kommer opp med en monsterhit. Da er det meste gjort, for alt det andre som skal til har de inne.
Del på Facebook | Del på Bluesky