Diversion Blue: Do It EP

Diversion Blue album-debuterer om noen uker. Her gjelder det å holde øyne og ører åpne, folkens.


De kommer fra Tromsø, har tidligere deltatt på en splittsingel med Tugboat, og ga i mai ut Butterflies EP" - en produksjon som dessverre gikk oss hus forbi.

Diversion Blue er en pop/rock-kvintett som spiller på mange strenger. Fred Yngve Eliassen slår trommer og trakterer klokkespill, Hans Vidar Hansen spiller saxofon, Ronny Marius Pedersen bass, Jan Erik Vik diverse tangenter. I forgrunnen står vokalisten Sverre Andre Stenersen, som også spiller gitar.

Denne gang byr de på fire spor. Tittelkuttet ligger først; en feiende flott sang som stiger og stiger og stiger... i dobbelt forstand. Dels ved at den blir bedre og bedre jo flere ganger du hører den, dels gjennom måten den er bygd opp. De byr på koringer i Beach Boys-klassen, mens saxofonen tilfører et snev av 60-talls psykedelia a la Liverpool Scene.

Helt mot slutt går de inn for landing - høyt oppe i stratosfæren! - med en alldeles glitrende gitarsolo. Bravissimo!

De tre andre låtene er veldig forskjellige:

"Nothing 2 Declare" er en atskillig roligere, litt småjazza affære prega av akkorder som ikke er tatt fra den enkle sangboka til Johnny Cash. Du som husker det britiske popbandet Danny Wilson er på sporet.

"Vidar Judas Meum Hate Song" - arme mann... - er full ståpå i noe som nærmest må karakteriseres som skatepunk-drakt. Låter som en demo.

"Looking At You" avslutter EPen; en helakustisk, midtempo låt Sverre Andre Stenersen framfører på egen hånd. Nok en gang demonstrerer han sin forkjærlighet for "telle-akkorder". Fiffig, men han har et stykke igjen til å få vanskelighetene til å låte like pop-naturlig som eksempelvis Stevie Wonder.

Tittelkuttet blir å finne på det allerede varslede albumet "Pleasurville". De tre andre sangene må du pent kjøpe denne plata for å få i samlinga di - og jeg tror neppe du vil angre. Om "Do It" gir en pekepinn om kvalitetene på albumet, kan denne EPen fort vise seg å bli et aldri så lite samlerobjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Diversion Blue: Pleasureville

(02.09.02) Diversion Blue leverer et krevende album, fullt av dystre stemninger. De gjør seg flid, velger aldri lettvinte løsninger - og må nødvendigvis ha brukt laaang tid i studio.


Girl Grey: Live In Bergen (LP)
Tugboat / Diversion Blue: Split Picture Disc, (10'')
James Band: Gesundheitswieder...(10'')

(13.06.01) Norsk rock lever som vanlig best i undergrunnen. Disse tre skivene er et håndfast bevis på at det øves godt i vinylknitringens ånd rundt om i landet.


Bra bredde i Tromsøs undergrunn

(18.09.00) Over 250 mennesker hadde funnet veien til Driv i går, for å bivåne releasekonserten til Yellow Snow Compilation Vol. III. Yellow Snow records er etterhvert blitt litt av et begrep i Tromsø, noe som er tydelig ved at dette er den tredje platen på relativt kort tid. På platen bidrar seks band, og fem av dem spilte på Driv i går. Det eneste bandet som ikke spilte var Morpheus, noe som egentlig var litt synd, da det er et av de mest spennende bandene i Tromsø for tiden.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.