Diversion Blue: Do It EP

Diversion Blue album-debuterer om noen uker. Her gjelder det å holde øyne og ører åpne, folkens.


De kommer fra Tromsø, har tidligere deltatt på en splittsingel med Tugboat, og ga i mai ut Butterflies EP" - en produksjon som dessverre gikk oss hus forbi.

Diversion Blue er en pop/rock-kvintett som spiller på mange strenger. Fred Yngve Eliassen slår trommer og trakterer klokkespill, Hans Vidar Hansen spiller saxofon, Ronny Marius Pedersen bass, Jan Erik Vik diverse tangenter. I forgrunnen står vokalisten Sverre Andre Stenersen, som også spiller gitar.

Denne gang byr de på fire spor. Tittelkuttet ligger først; en feiende flott sang som stiger og stiger og stiger... i dobbelt forstand. Dels ved at den blir bedre og bedre jo flere ganger du hører den, dels gjennom måten den er bygd opp. De byr på koringer i Beach Boys-klassen, mens saxofonen tilfører et snev av 60-talls psykedelia a la Liverpool Scene.

Helt mot slutt går de inn for landing - høyt oppe i stratosfæren! - med en alldeles glitrende gitarsolo. Bravissimo!

De tre andre låtene er veldig forskjellige:

"Nothing 2 Declare" er en atskillig roligere, litt småjazza affære prega av akkorder som ikke er tatt fra den enkle sangboka til Johnny Cash. Du som husker det britiske popbandet Danny Wilson er på sporet.

"Vidar Judas Meum Hate Song" - arme mann... - er full ståpå i noe som nærmest må karakteriseres som skatepunk-drakt. Låter som en demo.

"Looking At You" avslutter EPen; en helakustisk, midtempo låt Sverre Andre Stenersen framfører på egen hånd. Nok en gang demonstrerer han sin forkjærlighet for "telle-akkorder". Fiffig, men han har et stykke igjen til å få vanskelighetene til å låte like pop-naturlig som eksempelvis Stevie Wonder.

Tittelkuttet blir å finne på det allerede varslede albumet "Pleasurville". De tre andre sangene må du pent kjøpe denne plata for å få i samlinga di - og jeg tror neppe du vil angre. Om "Do It" gir en pekepinn om kvalitetene på albumet, kan denne EPen fort vise seg å bli et aldri så lite samlerobjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Diversion Blue: Pleasureville

(02.09.02) Diversion Blue leverer et krevende album, fullt av dystre stemninger. De gjør seg flid, velger aldri lettvinte løsninger - og må nødvendigvis ha brukt laaang tid i studio.


Girl Grey: Live In Bergen (LP)
Tugboat / Diversion Blue: Split Picture Disc, (10'')
James Band: Gesundheitswieder...(10'')

(13.06.01) Norsk rock lever som vanlig best i undergrunnen. Disse tre skivene er et håndfast bevis på at det øves godt i vinylknitringens ånd rundt om i landet.


Bra bredde i Tromsøs undergrunn

(18.09.00) Over 250 mennesker hadde funnet veien til Driv i går, for å bivåne releasekonserten til Yellow Snow Compilation Vol. III. Yellow Snow records er etterhvert blitt litt av et begrep i Tromsø, noe som er tydelig ved at dette er den tredje platen på relativt kort tid. På platen bidrar seks band, og fem av dem spilte på Driv i går. Det eneste bandet som ikke spilte var Morpheus, noe som egentlig var litt synd, da det er et av de mest spennende bandene i Tromsø for tiden.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.