Ola Kvernberg på hjemmebane

Det har i en del år vært velkjent at fiolinisten Ola Kvernberg er et ganske spesielt talent i norsk jazz, og det henger selvsagt sammen med hans virtuose beherskelse av sitt instrument, som ikke tilhører jazzens standardinstrumentarium. Hans stilistiske utgangspunkt har vært såkalt string swing, og det var sammen med Jon Larsens Hot Club de Norvége at hans norske gjennombrudd kom for noen år siden.

---

Ola Kvernberg/ NHØP/ Philip Catherine / /

Av Steinar Kristiansen // 21.07.02

---

Konferansier Jan Ole Otnæs opplyste at Kvernberg hadde fått lov til å velge sine medmusikere ved denne anledningen, og man kan unektelig si at hans valg var på øverste hylle:

Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) og Philip Catherine. I løpet av den snaue timen jeg hadde til rådighet, rakk de tre herrene å gi overbevisende eksempler på kammermusisering på det nivået de to veteranene for lengst har satt for seg selv. Otnæs opplyste for øvrig at ølsalget ble stengt under konserten, til applaus fra publikum, hvorpå NHØP kommenterte at dette var nok en overraskelse ved å besøke Norge – en slik forordning hadde aldri gått i Danmark.

Konserten ble innledet med en duo-avdeling hvor NHØP og Catherine lekte seg på tilbakelent vis med utgangspunkt i temaer av Bach og Villa Lobos, før Django Reinhards vakre ”Nuages” ble etterfulgt av ”My Funny Valentine” i medium 4/4 tempo.

Man kan saktens si at deres versjoner av de to siste ikke brakte så mye nytt og utfordrende, men det var en fin opptakt til Kvernbergs entré.

Han åpnet med ”After You´ve Gone” i straight 4/4-takt, etterfulgt av ”Tears” i samme tempo. Min oppmerksomhet var rettet mot Kvernberg, som umiddelbart viste en musikantisk spillemåte, med ubesværet teknisk kontroll med flytende frasering som kunne minne om et blåseinstrument, til dels ut over grensene for swingtradisjonen. Styrken i tonen var overraskende nedempet, og på vei ut ble jeg fortalt at man bak i salen hadde store vansker med å høre fiolinen. Sviktet forsterkningen?

I alle fall: Jeg hørte Kvernberg på Hot Hat for en del år siden, og da virket han mer uslepen og rytmisk mer frampå. Nå er Kvernberg langt sikrere rytmisk, og det tjener musikken mye på.

Under ”After You´ve Gone” kom jeg til å tenke på en kommentar som Boris Rabinowitch i danske Politiken en gang ytret om en annen jazz-fiolinist, (Regina Carter) – han klarte ikke å høre på denne musikken fordi det aldri var pusterom i fraser og improviserte linjer, ulikt blåsere, som av naturlige grunner bl.a. må trekke pusten.

Det var et par øyeblikk hvor jeg ble minnet om Rabinowitch´ hjertesukk. Men det overskygget ikke at konsertens første del ble en fin opplevele – hørt fra første rad.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky