Morcheeba: Charango
Stort mer behagelig kan vel ikke popmusikk bli?
Jeg datt litt av, etter hvert som Morcheeba ga ut hele tre album i løpet av en snau femårs periode. Noe av årsaken er å finne i det faktum at debuten, "Who Can You Trust", var så epokegjørende bra. Moderne, er bare fornavnet på hva Paul Godfrey, Ross Godfrey og Skye Edwards presenterte, den gang i 1996. På sett og vis "fant de opp" electronica for brede lag av det platekjøpende publikum.
Så ble det mer og mer pur pop, i hvert fall slik jeg oppfatta det. I 2002 er de ikke først og fremst innovative. Til gjengjeld virker de sikrere på sitt eget uttrykk enn noen gang. Disse 12 sangene framføres med en uarrogant selvfølgelighet som er... ja, utrolig behagelig.
Her er elementer av hip-hop, av 60-talls-pop a la Burt Bacharach, store orkesterarrangement, stemninger fra Bollywoods lydlandskap, lange partier instrumentalmusikk... fabelaktig flott presentert, alt sammen. I bunnen av lydbildet denne gang: Bassisten Pino Palladino.
Komposisjonene er de sammen om, men det er ikke til å komme forbi at Skye Edwards tiltrekker seg mesteparten av rampelyset. Hun legger så nydelig luft på sin fantastiske røst.
Du har sikkert hørt "Otherwise". Resten av albumet er minst like bra.
Del på Facebook | Del på Bluesky