Morcheeba: Fragments Of Freedom

Historien om Morcheeba blir bare tristere og tristere. De har jo så mye inne; trioen Paul og Ross Godrfrey + Skye Edwards! Da de debuterte, med "Who Do You Trust" i 1996, var de et pop-relevant svar på Portishead og Lamb. Nå har noen lurt dem gjennom popkverna, og ut strømmer intetsigende & strømlinjeforma "pop".


Nedturen begynte for to år siden, med "Big Calm" - et helt OK album, men klart svakere enn debuten. Mindre spesielt, mer mainstream.

Saken er at Morcheeba har blitt et liksom-band; det låter på-liksom når de serverer hip-hop, det låter på-liksom når de legger noe DJ-scratching i kompet, det låter på-liksom når de serverer 70-talls disco...

Det er så trist - for dette bandet har potensiale til å kjempe med Laika og Groove Armada!

Aller mest smakløst låter blåserne som irriterende ofte legges i arrangementene. De er så kjønnsløse at det er til å grine av; de cleaneste på denne sida av Herb Alperts Titijuana Brass.

Det er veldig hyggelig med band som ikke står stille. Det er ikke ligge hyggelig med band som utvikler seg i den retning høna sparker.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Morcheeba: Parts Of The Process

(18.07.03) Best Of-album er sjelden noen spennende affære. Så også for Morcheebas bidrag til albumene som gjerne kommer rundt jul. Men Morcheeba er til å stole på hva gjelder kvalitet på låtene.


Morcheeba: Charango

(04.07.02) Stort mer behagelig kan vel ikke popmusikk bli?


Rockere i Farm Aid

(05.09.01) 50.000 mennesker er venta til Millennium Stadium i Cardiff, Wales, da Farm Aid arrangeres 27. oktober. På toppen av plakaten står Morcheeba, Coldplay, Ash, Toploader og Reef.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.