Hot Club De Norvège: Swinging With Vertavo, Angelo & Jimmy

Hot Club De Norvège nærmer seg legendestatus her hjemme. Siden 1979 har Jon Larsen & Co spredd det glade stringswing-budskap og er du blant dem som ikke har fått med seg alt de har foretatt seg, så dukker det her opp en ny mulighet til å stifte bekjenstskap med noen av høydepunkta til kvartetten.


Han er blant dem som bør hedres av norske myndigheter for sin innsats for norsk kulturliv. I godt og vel 20 år nå har gitarist, bandleder, platedirektør og idealist par excellence, Jon Larsen, stått på og jobba for både å bevare og spre interessen for ei spesiell grein av norsk og, for den saks skyld, internasjonal musikk - stringswing.

Når det gjelder Jon Larsen, så er det slik at jeg tror at han ikke har hatt noe valg. Denne besnærende musikkforma og kulturen tok enkelt og greit bolig i Larsen på 70-tallet en gang, og stringswingene og Larsen har siden den gang kort og godt hatt et gjensidig avhengighetsforhold. Det skal vi bukke og takke for: Det har nemlig ført til at kongeriket har blitt tilført en uhorvelig mengde flott musikk vi ellers garantert ville ha levd i ulykkelig uvitenhet om.

Larsens to aller største hjertebarn i denne perioden har nok vært Django-festivalen og ikke minst kjernen for det aller meste av det som har skjedd, Hot Club De Norvège. Strengekvartetten har fra første dag av vært basert på den grensesprengende gruppa til Django Reinhardt og Stéphane Grappelli - Le Quintette Du Hot Club De France. Den norske varianten har bestått av to gitarer, bass og fiolin og bortsett fra innlemmelsen av Finn Hauge på fiolin og munnspill for cirka ti år siden, har besetninga vært den samme fra starten: Per Frydenlund på gitar, Svein Aarbostad på bass i tillegg til sjefen sjøl.

Det vi får oppleve her er smakebiter på tre viktige samarbeidsprosjekter i løpet av bandets historie. Det første stammer fra 1991 og er med den franske gitaristen Angelo Debarre. Det neste prosjektet er fra 1993 og inkluderer den da 13 år gamle nederlandske sigøynervirtuosen Jimmy Rosenberg. Mest sentralt står likevel bestillingsverket fra Oslo Jazz Festival i 1995, der Hot Club De Norvège samarbeida med den meget dyktige stryke-kvartetten Vertavo og med den langt framskredne svenske plekterføreren Ulf Wakenius som gitarsolist.

Vi får være med på stringswing av aller ypperste merke og i tilfellet Vertavo i en helt spesiell konstellasjon som viser oss at stort strengere kan det neppe bli. Glitrende arrangører som Egil Kapstad og Henrik Hellstenius har gjort en strålende jobb med Larsens komposisjoner, og det hele forteller oss at det finnes nye og uventa muligheter også for stringswing-uttrykket.

Det finnes ingenting nytt på denne utgivelsen, men for alle der ute som ikke har fått det med seg tidligere så er dette en fin mulighet til å følge den spennende utviklinga til viktige kulturbærere i kongeriket: Hot Club De Norvège, og i særdeleshet Jon Larsen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hot Club De Norvège: White Night Stories

(10.10.02) Ustoppelige Jon Larsen og Hot Club De Norvège finner stadig nye veier å gå. I samarbeid med Tromsø Symfoniorkester har de nå sjøsatt et helt nyskrevet verk for stringswingensemble og symfoniorkester - visstnok for første gang i historien. Ikke bare er det sjøsatt, det flyter også så elegant som vel mulig.


Angelo Debarre & Hot Club De Norvège: Angelo Is Back In Town

(16.01.02) For noen få år siden tente Angelo Debarre bål utenfor campingvogna si og satte fyr på gitarene sine, forsterkeren sin og til slutt også skilpadde-plekteret. Han var mildt sagt vred over den manglende oppmerksomheten han fikk for solo-plata si med navnet "Caprice".


Hot Club de Norvège: Presenting Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg

(26.07.00) Det skjer ikke ofte, men når det først skjer er det alltid like morsomt og spennende: Ut fra det store intet kommer en ungkalv som får både unge og eldre, proffer som amatører til å miste munn og mæle. Fiolinisten Ola Kvernberg fra Fræna utenfor Molde er navnet.


Hot Club De Norvege: Moreno

(10.02.99) Dom sista entusiasterna, sang Povel Ramel om for noen år siden. Hot Club de Norvège, med sjefsideolog Jon Larsen i spissen, tilhører nevnte kategori - sjøl om man mer enn gjerne kan utelate ordet ”sista”.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.