John Mayalls Funk Breakers

(Oslo/PULS): Det går i blått på Rockefeller i Oslo denne sommeren. På kort tid har det gamle badet vært gjestet av tre blues-storheter: Johnny Winter, George Thorogood og nå John Mayall. Og la det være spurt med én gang: Hvorfor kan ikke John Mayall innse at han er en legende han også, og oppføre seg deretter?

---

John Mayall's Bluesbreakers / /

Av Erik Holien // 06.07.01

---

OK, det var bare sjarmerende at den langhårete 68-åringen før konserten dukket opp utenfor Rockefeller sammen med alle oss køslitere, litt småforvirret og med gitarkofferten under armen. Pussig nok slapp han ikke inn publikumsdøra.

Fra mitt ståsted fikk jeg ikke med meg hva som egentlig skjedde der borte, men her er en teori: I stedet for å forsøke å overbevise dørvaktene om at han faktisk var kveldens hovedatraksjon, tuslet han folkelig videre, sannsynlig på leit etter sceneinngangen.

Greit, greit. Så var det selvfølgelig bare hyggelig og usnobbete at The Bluesbreakers egenhendig testet lyd og kammertone i instrumentene sine før avslag, og at gitardoktorene glimret med sitt fravær. John Mayall's Bluesbreakers er et klubband!

Verre var det at Mayall - nok en gang - insisterte på å nesten bare spille nye låter, hvorav så å si rubbel og bit var hentet fra det absolutt siste albumet Along For The Ride. Herrene Winter og Thorogood, derimot, viste at de for lengst har forsonet seg med skjebnen som formidlere av en tradisjon; en musikkhistorisk arv.

Og siden det er bluesklassikere folk kommer for å høre - det er ikke så ofte vi i hovedstaden får anledning til å høre klassikere fremført av klassikere - leverer sistnevnte fra 95 til 100 prosent gamle låter. Dessuten spiller Winter og Thorogood stadig blues. Mens John Mayall har siden midten av 80-tallet lagt seg til med en heavy, funky stil, riktignok ofte bluesskjema basert, men som i lengden blir pompøs og kjedelig.

Her ligger vel også årsaken til at Mayall - i motsetning til Winter og Thorogood - spilte for et halvfullt Rockefeller, og for halventuastiske, halvgamle mennesker. Mayall har vært her før, og vi aner hva vi får. Det ble aldri mer enn sånn passe bra denne julikvelden heller, noe som selvsagt også kan skyldes den utmattende midtsommervarmen.

Da hjalp det lite at seks-barns-faren og seks-barnebarns-bestefaren spektakulært entret scenen i dissende bar overkropp og med en kraftig sølvgrå hårmanke, som faktisk var noen tommer lengre enn den han hadde grodd ut mot slutten av 60-tallet, og nesten hvitt skjegg. Men han skal ha masse honnør for forsøket.

Selv om skikkelsen fremstod som en lystig krysning mellom en årgangshippie og en julenisse, ble det aldri latterlig. Den aldrende, uselvhøytidelige bandlederen var full av vigør, og varierte effektivt mellom munnspill, piano og gitar i hele 90 minutter. Nei, det var nok heller låtmaterialet, som sagt. Og kanskje dagens utgave av Bluesbreakers. Bandet virket bare sånn passe interessert.

Mange vil nok være uenig med meg når jeg hevder at Texas-gitarist Buddy Whittington er kjedelig. Han er definitivt det man kaller en gitarvirtuos. Fryktelig flink. Men det er nettopp det som er problemet. Trailersjåfør-look-alike Whittington er for flink. Han har aldri forstått kunsten å skape det maksimale uttrykk av det minimale (som jo er bluesens magiske styrke); en gitar-minimalisme som for eksempel Muddy Waters behersket til fulle.

Enkelte ganger, og oftere enn man tror, er det bare én harvende finger, på én streng, og i ett bånd som skal til for å slippe Dionysos løs. Det grenser nesten til det irriterende når superdyktige gitarister spiller med en mine som altfor tydelig demonstrerer kjedsommelig letthet. Da var det atskillig morsommere å lytte til den halvrølpete gitaristen John Mayall, hver gang han plukket opp sin spesialdesignede padleåre av en elgitar.

Kveldens høydepunkt var Dixon/Rush-balladen "I Can't Quit You Baby". Denne brakte til og med fram den legendariske, hese falsett-vokalen hans, eller iallfall noe som liknet. Jeg er redd mannens nyere komposisjoner blekner i forhold til slike salmer. Neste gang du kommer - John Mayall - spill flere låter fra master-piece-albumene: Blues Breakers with Eric Clapton (Beano) (1966), A Hard Road (1967) og Crusade (1967). Det var noe helst spesielt med The British Blues Boom i London og i miljøet rundt Alexis Korner på midten 60-tallet.

Det var på denne tiden Mayall skapte musikkhistorie ved å plukke opp, og foredle, unge talenter som Eric Clapton, Jack Bruce, Peter Green, John McVie, Mick Fleetwood, Andy Fraser, Mick Taylor og mange flere. Biografiske hoder kjenner til fruktene av disse synodene, nemlig band som Cream, Fleetwood Mac og Free.

Foruten en gjeng selvstendige musikere som før eller senere også gjorde store solostunts, som for eksempel Mick Taylor som i en periode spilte med selveste Rolling Stones. Etter at Mayall flyttet til Los Angeles i 1969 drev han en liknende formidlingsvirksomhet overfor amerikanske bluesmusikere, bl.a. John Lee Hooker, T-Bone Walker og Sonny Boy Williamson, i forbindelse med deres første klubb-turneer i England.

Det er forståelig at selv The Godfather Of the British Blues viser ydmyk respekt for sin eventyrlige fortid, og dermed markerer en viss avstand ved å insistere på et moderne, litt svulstig L.A.-bluesuttrykk. Men Mayall var tross alt fødselshjelper for en hel generasjon musikere verden ikke ville vært foruten, og det er ikke noe i veien for at han kan spille låtene fra denne gullalderen selv om de - etter hvert - gamle gutta ikke er med ham i dag.

Det er jo Mayalls livsverk og historie. Forresten kunne han jo godt høre med Taylor, Green, Fleetwood og MacVie; de er jo alle med på den siste studioplata hans. En reunion med dette krabbelaget og vi måtte trolig flytte arrangementet til Oslo Spektrum.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky