Wynndaloo!!!

(Oslo/PULS): Jeg tok meg selv i å gang etter gang forbanne meg selv under kveldens konsert med Steve Wynn. Hvorfor det vil sikkert noen spørre, og svaret er enkelt og greit det at det ikke bare er forbundet med glede at man finner seg en "ny" artist som glatt glir inn blant de aller største favoritter man har. Selvsagt er det gøy, men man tenker også på hvor mye moro man må ha gått glipp av ettersom det er snakk om en artist med snart tjue år på baken og som i løpet av de siste ti åra har gitt ut et dusin plater under eget navn, etter å ha startet karrieren med åttitallsbandet Dream Syndicate.

---

Steve Wynn & The Miracle 3 / /

Av Stig Aasheim // 29.05.01

---

Steve Wynn, jeg husker jeg hørte om ham for sju-åtte år siden omtrent, han var visstnok en favoritt hos musikkskribentene i lokalavisa Glåmdalen. Og han besøkte da også minst en gang det musikalske u-landet Kongsvinger (u-land i den forstand at det gang på gang viser seg svært vanskelig å fylle lokaler med mindre artistene har bar overkropp og spiller trekkspill…).

Navnet ble notert bakerst og har hele tiden ligget lagret, men har aldri tatt turen fremover i systemet, kanskje tilfeldig, men ikke desto mindre veldig irriterende.

Så en vårdag i 2001 bestemmer jeg meg for å gi den nye plata, doble Here Come The Miracles, en lytt i platesjappa. Etter tre låter vet jeg at jeg ikke kan forlate butikken uten et eksemplar, og sekunder senere gjør jeg det klart for redaktøren at jeg mer enn gjerne avlegger konserten et besøk, og tar meg med mine mildt sagt manglende forkunnskaper for å prøve å formidle hva som skjedde.

Steve Wynn er gitarrock. Det er lite som gleder mitt hjerte mer enn å høre gitarrock, og særlig hvis den har et lite snev av countryrock et sted inni det hele. Bandet består av Wynn selv på gitar og vokal, Jason Victor på gitar og litt orgel, Linda Pitmon på trommer og kor og Dave DeCastro på bass.

Et klassisk rockeband rett og slett. Det rocker og ruller og det bråker. Det er allsangvennlig til tider og menigheta består av rundt hundre veldig så lydhøre mennesker. Så det var altså et ganske så glissent John Dee som tok i mot bandet. Urettferdig.

Som man sikkert har skjønt så kan ikke jeg legge ut i det vide og brede om hvilke låter som ble spilt og om de beveget seg langt ut fra originale osv. Men jeg kjente jo igjen noen låter fra den nye plata, det var da også den som utgjorde hoveddelen av den to timer lange konserten.

Høydepunktene var utallige, det ca. hundre minutter lange hovedsettet inneholdt blant annet en veldig bra "Sustain" og en vill "Southern California Line". Men det aller beste var kanskje den Neil Young’ske "Good And Bad".

De kom selvsagt inn igjen for ekstranumre, og spaserte glade og fornøyde ned etter to låter, publikum ville det jo annerledes og Wynn kom inn igjen alene. Han snakket da om den norske Acoustic Movement, og proklamerte til stor jubel at Loud is the new Loud.

En vakker versjon av "Boston" med flott allsang fulgte, fortsatt var han alene på scenen, men mot slutten av låta kom resten inn og ble med på avslutningen av den. Siste nummer i den bolken ble "Smash Myself To Bits", en låt som lot tankene vandre til et annet amerikansk band, nemlig Yo La Tengo. Fem minutter med sterk støy før vokalen fant en sti og tok over.

Da de gikk av scenen for tredje gang trodde jo selvsagt alle, inkludert personalet på John Dee, at det var slutt. Son Volt snek seg inn på anlegget med "Tear Stained Eye" og jeg var i ferd med å snu meg da jeg får se at de er på vei inn igjen. Vi fikk en låt til og mange tusen takk fra en litt småsjenert og veldig hyggelig Steve Wynn. Beina var stive som påler, men smilet gikk fra øre til øre. Slik smerte er bare godt.

Jeg er nå den stolte eier av to stk. Steve Wynn-plater, det er heldigvis noen som har vett på å selge sånt på konsertene sine, og før nissen har klatra ned pipa vil dette antallet være betydelig høyere. Jeg har blitt fan, og det er ikke mye som kan måle seg med å finne nye helter!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky