Steve Wynn: My Midnight

Steve Wynn prestenterer et skikkelig forseggjort album; fylt av feit rock’n’roll-soud og gode doser blåsere.


Midt på 80-tallet var han sjef for LA-bandet Dream Syndicate. Sammen med artister som Wall of Voodoo og Green on Red ble han tidvis veldig kjent, spesielt i Norge.

Aller mest populær ble kanskje Wall of Voodoo-frontfiguren Stan Ridgway, da han fant på å gi ut soloplate. Leiter du etter en artist som har mye til felles med Ridgway, er du på rett spor.

Steve Wynn har nå sin egen kvintett. Sjøl spiller han munnspill og gitar, Chris Brokaw spiller gitar, Joe McGinty trakterer keyboards og trekkspill (kanskje er trekkspill ”keyboards”?), Tony Maimone spiller bass, og Linda Pitmon slår trommer. I tillegg gjør hun background vocals – virkelig rørende, faktisk.

Det er fullt soultrøkk, det er laidback – men mest av alt slik den amerikanske gitarrocken låt på 80-tallet, men altså med svært framtredende orgel.

Som låtskriver er han like flink som alltid - og "Out Of This World" likner da virkelig på en singel...?

I salg fra 12. april.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steve Wynn & The Miracle 3: Northern Aggression

(01.11.10) Det er en Wynn med rockefot igjen vi hører på Northern Aggression. Den tredje studioskiva sammen med The Miracle 3 er til tider svært så heftig og energisk. Firkløveret leverer her mye gnistrende god rock.


Steve Wynn: Tilbake til røttene

(30.10.10) Puls har intervjuet plate-og snart konsertaktuelle Steve Wynn på telefon fra Tyskland. Her forteller han hva som er bakgrunnen til albumtittelen Northern Aggression. Han røper litt om sitt gamle band; The Dream Syndicate. Og hvilken plate er han minst fornøyd med?


Wynn vant publikum

(09.10.08) Tross glissent oppmøte på John Dee, fikk de som kom etter hvert full valuta for pengene. Da Steve Wynn og hans Dragon Bridge Orchestra ble varme i trøyene og tro til med noen gamle perler, kokte det blant hans hengivne fans.


Wynndaloo!!!

(29.05.01) (Oslo/PULS): Jeg tok meg selv i å gang etter gang forbanne meg selv under kveldens konsert med Steve Wynn. Hvorfor det vil sikkert noen spørre, og svaret er enkelt og greit det at det ikke bare er forbundet med glede at man finner seg en "ny" artist som glatt glir inn blant de aller største favoritter man har. Selvsagt er det gøy, men man tenker også på hvor mye moro man må ha gått glipp av ettersom det er snakk om en artist med snart tjue år på baken og som i løpet av de siste ti åra har gitt ut et dusin plater under eget navn, etter å ha startet karrieren med åttitallsbandet Dream Syndicate.


Steve Wynn på Norges-turne

(08.04.99) Steve Wynn - ex-Dream Syndicate - drar på turne til fem norske byer.


Grensesprengende bra, Sigrid Moldestad!

(12.03.26) Det er som om hele altet åpner seg, når hun serverer «April» på et fat. Dette er ei fabelaktig flott plate!


Hjemmeseier for Suicide Bombers

(11.03.26) Av og til trenger man en aften med solid rock’n’roll, og Suicide Bombers leverte så det holdt.


Harry Styles og hans progressive pop

(10.03.26) Har du sterke fordommer mot artister som har fortid i boyband? Harry Styles bør få deg på andre og bedre tanker.


Ethereal Treason - alt annet enn "anonymt"

(09.03.26) Behagelig og dyktig vokal. Florlette og blytunge melodier. Velspilt og vakker. Delikat og dyster. Intens og iriserende.


To ganger girlpower på Sentrum scene

(08.03.26) Vi var til stede med fotograf denne kvelden, men dessverre ingen skrivende anmelder. Men av reaksjonene i publikum å dømme, er denne konserten så absolutt verdt å markere.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.