(Stephen Wilson jr)
Stephen Wilson jr / Sentrum Scene / 05.11.26
«Du liker vel ikke køntri?» var det noen som spurte meg, etter at jeg hadde sett og hørt den fantastiske Birgitte & the Dusty Trails. Nja, det begynner å nærme seg fire tiår siden morfar ga meg kassett med Bjøro Håland (av uviss grunn – og den ble vel pliktskyldigst spilt én gang). Køntrimusikken som legender som Dolly Parton og Kenny Rogers leverte, var noe helt annet, og jeg tror de aller fleste har likt et par av de låtene. Spacekøntrien som Laibach serverte oss var også rimelig morsom.
Garth Brooks, Billy Ray Cyrus og deres ilk, derimot, det kan jeg spare meg for. Heldigvis har det kommet nye generasjoner med køntriartister som blander inn forskjellige genre – i likhet med musikkbransjen generelt – og da er det faktisk kult!
Stephen Wilson jr dukket opp på radaren min da algoritmene sendte meg en livevideo og jeg ble så imponert at jeg måtte sjekke om ikke han skulle til Norge snart. Dyktige musikere er alltid gøy å overvære, og her var det både fantastisk gitarspelling, vakker vokal, tøff melodi og herlig musisering. Av og til trenger jeg ikke mer enn ei video for å friste til konsert. Han jeg pratet med på hjørnet foran scenen var min rake motsetning – han er nok antageligvis den største fanen til Stephen Wilson jr i Norge. Om du skulle lese dette, håper jeg du fikk autografer etter konserten!
«Han er så spesiell, han synger med lukket munn og spiller med nylonstrenger!» og slikt er jo spennende. Synge med lukket munn? Hvordan i huleste får han til det? Og den godeste Stephen Williams jr gjør faktisk det. Normalt er det en sammenheng mellom vokalistens munn og tekstene som spres til et mottagelig publikum, men ikke denne kvelden. Jeg ble mer enn bare litt imponert over at det faktisk er mulig. Særlig når mannen synger så fantastisk som han gjør.
Scena er full av plæstplanter, kubiske hundehodelys, en bitteliten skjerm som viste boksekamper og annet åttitallesstuestæsj. Motorsykkelhjelmer over gamle boblejakker med englevinger bakpå. Mange gigantiske røde stoffroser henger rundt omkring. Stortromma har brede LED-lyslister (kaldt hvitt lys). Heldigvis er det bare kuriøse props. Mannen sjøl har t-skjorte (sånn man ser på amerikanske filmer, Gary som jobber på bilverksted), kæps med en fargerik, brodert jomfru maria, og store briller. Gitaren er sliten og gaffa sammen, lydhullet er dekket med det samme bildet av jomfru maria men preget og malt på et stykke lær. Bassisten spiller også munnspill. Stage left står en kar med stor mørk kåbbåjhatt, langt hår og briller med rosa stenger, og er så intenst opptatt av Fender lap steelen han spiller på at han tidvis nesten snuser på dem.
Størst showmann av dem alle er likevel vokalisten. Han sprang rundt på scenen mens han spilte på sine nylonstrenger og sang uten at det syntes i ansiktet. En ekte buktaler. Bare av den grunn blir man rimelig imponert, men jeg skjønte hvorfor konserten hadde vært utsolgt lenge. Ikke bare var han en ekte entertainer – en artist som det er en fryd å se på scena – men låtmaterialet er fantastisk spennende og det låter så bra at jeg storkoste meg der jeg skulle prøve å ta bilder.
Jeg hadde kikket på låtlista fra tidligere konserter, og syntes det var litt underlig at elleve låter skulle vare i to timer. De første tre låtene varte i drøyt trettifire minutter. Lange låter kan være grusomt langtekkelige. Denne kvelden var det ingenting kjedelig og tiden fløy. En variant av progkøntrifolkråkk, lett krydret med grungeblues?
Én av inspirasjonskildene hans er Nirvana, derav «Something in the Way» som avslutningslåt. Tilsynelatende er det nesten fast avslutningslåt, litt som at når Nine Inch Nails leverer «Hurt» er det slutt på moroa. Han har sunget den på 112 av totalt 184 konserter. At han selv kaller musikken sin Death Cab for Country er også fullt forståelig.
Han var introvert som liten og det preget oppveksten. Et knapt tiår har gått siden han bestemte seg for å satse på musikken, først som låtskriver og siden som artist. I 2021 slapp han sin første single og debut-EPen kom to år etter. For meg var det kanskje det mest overraskende – han er så proff på scena, det låter så bra, og jeg har full forståelse for at konserten var utsolgt. Dette kunne jeg faktisk tenkt meg å høre flere ganger!
Selvfølgelig har han et utrolig dyktig band med seg. Med forbehold om feil navn, har han med seg Julian Dorio på trommer, Steve Wilson og Johnson Jay på gitar, Miles på bass og Steve Wolfe og Tommy Kooser som «bandmedlemmer». Fantastisk dyktig besetning som gjorde hele kvelden spektakulær.Jeg tar gjerne imot korreksjoner dersom dette er helt feil!
Køntri er ikke lenger bare kåbbåjhatt og «Cotton Eye Joe» (Rednex, 1994). Progkøntri er en ny genre, og jeg er spent på hvem flere som hiver seg på bølgen. Stephen Wilson jr er i aller høyeste grad en artist å følge med på, også for oss som ikke egentlig liker køntri. Og han sang med åpen munn også, i tilfelle noen lurte.
Låtliste: Billy // Cuckoo // Yellow Brick Home // Kid // Patches // The Devil // Father's Søn // I'm A Song // Exorcisms on the Weekend // Gary // Year to Be Young 1994 // Grief is Only Love // Something in the Way (Nirvana cover)
Del på Facebook | Del på Bluesky
Jade Bird - OBS!
(12.11.26) Jade Bird er en fremtidens stjerne som allerede skinner sterkt og vakkert!