The Pretenders: Viva El Amor!

Umiskjennelig Chrissie Hynde. Det betyr pop/rock av den heller overdådig-bra sorten.



Hun er dronninga framfor noen fra 80-tallet, og har holdt det gående med en imponerende gjennomsnittskvalitet. Saken er at hun er like flink, hva enten hun velger vise/ballade-formatet eller det hardtslående rockformatet.

Akkordmessig går hun nesten alltid litt utafor allfarvei, men aldri så langt at det blir ”vanskelig”. Hun har kort sagt et usedvanlig øre for smakfull pop/rock.

Soundet er denne gang mer nede enn noen gang. Noen smektende fioliner i ny og ne, en The Edge-klingende gitar her og der, men jevnt over lyden av et streit rockeband, der lydmixeren ikke legger nevneverdig klang på annet enn Hyndes røst.

Superkuttene heter ”Human”, ”From The Heart Of Down”, ”Baby’s Death”, ”Legalise Me” (hvilken tittel) og ”Rabo De Nube” – der fruen synger spansk (eller er det portugisisk?) til akkompagnement av trekkspill. Så kan du gå til DJen og ønske deg ”One More Time” eller ”Biker” neste gang du skal hjem fra et discotek der de fortsatt spiller pop-sanger.

Noen vil nok mene hun tråkker opp gamle stier, og dette er virkelig på ingen måte noe ”nytt” Pretenders. Men er det ikke noe med hva den glupe svensken en gang sa om Neil Young? – Är det bra, så är det vel bra, da...

Hellbillies, Lene Marlin og Texas har fått konkurranse i denne vårens musikk-til-arbeidet-avdeling.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chrissie Hynde på rocker’n

(21.07.20) Noen slår seg mer til ro med alderen. Det gjelder definitivt ikke med Chrissie Hynde og Pretenders.


Pretenders: Loose Screw

(18.08.03) Hu har passert 50, men fortsetter å levere som en hvilken som helst ungdom. De som var på Rockefeller for fjorten dager siden fikk se det i levende live, og plata bare bekrefter inntrykket: Chrissie Hynde er den tøffeste dama som noensinne skapte sitt eget rockeband.


Chrissie Hynde arrestert i Paris

(17.07.03) Den alltid politisk aktive Chrissie Hynde fra The Pretenders var i går deltager under en demonstrasjon mot fastfood-kjeden Kentucky Fried Chicken i den franske hovedstaden.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.