Pretenders: Loose Screw

Hu har passert 50, men fortsetter å levere som en hvilken som helst ungdom. De som var på Rockefeller for fjorten dager siden fikk se det i levende live, og plata bare bekrefter inntrykket: Chrissie Hynde er den tøffeste dama som noensinne skapte sitt eget rockeband.


Pretenders' brokete karriere strekker seg over 25 år, og de har ikke overanstrengt seg. "Loose Screw" er bandets sjuende studioalbum.

Oppskriften har hele veien vært lik og lett gjenkjennelig. Skarpe rock-gitarer, mixa med sjelden melodiøsitet i låtskrivinga. Og i front, altså: Chrissie Hynde. Hun er så kul, og synger så kult, at det litt vanskelige å befinne seg i samme lokale som henne. (Jeg var en gang i verden så priviligert å få intervjue henne i en hel time, så jeg veit hva jeg snakker om.)

Men er hun fortsatt i stand til å komme opp med skikkelig låtmateriale? Yes. Ikke helt "Don't Get Me Wrong", "Brass In Pocket", "2000 Miles" eller "I'll Stand By You" - en sang hun på Rockefeller for øvrig tilegna kampen for dyras rettigheter - men her fins nok av stilriktige hooks.

I første omgang snakker vi om "The Losing", i neste omgang "You Know Who Your Friends Are" og "Saving Grace". "Complicada" er også sjarmerende; en spansk utgave av sangen som på engelsk heter "Complex Person".

Det er litt med Chrissie Hynde som med Peter Gabriel; det er liksom nok å høre stemmen.

"Loose Screw" tikker inn som et Pretenders-album helt på det jevne - hvilket betyr at det er bra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chrissie Hynde på rocker’n

(21.07.20) Noen slår seg mer til ro med alderen. Det gjelder definitivt ikke med Chrissie Hynde og Pretenders.


Chrissie Hynde arrestert i Paris

(17.07.03) Den alltid politisk aktive Chrissie Hynde fra The Pretenders var i går deltager under en demonstrasjon mot fastfood-kjeden Kentucky Fried Chicken i den franske hovedstaden.


The Pretenders: Viva El Amor!

(25.05.99) Umiskjennelig Chrissie Hynde. Det betyr pop/rock av den heller overdådig-bra sorten.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.