Pretenders: Loose Screw

Hu har passert 50, men fortsetter å levere som en hvilken som helst ungdom. De som var på Rockefeller for fjorten dager siden fikk se det i levende live, og plata bare bekrefter inntrykket: Chrissie Hynde er den tøffeste dama som noensinne skapte sitt eget rockeband.


Pretenders' brokete karriere strekker seg over 25 år, og de har ikke overanstrengt seg. "Loose Screw" er bandets sjuende studioalbum.

Oppskriften har hele veien vært lik og lett gjenkjennelig. Skarpe rock-gitarer, mixa med sjelden melodiøsitet i låtskrivinga. Og i front, altså: Chrissie Hynde. Hun er så kul, og synger så kult, at det litt vanskelige å befinne seg i samme lokale som henne. (Jeg var en gang i verden så priviligert å få intervjue henne i en hel time, så jeg veit hva jeg snakker om.)

Men er hun fortsatt i stand til å komme opp med skikkelig låtmateriale? Yes. Ikke helt "Don't Get Me Wrong", "Brass In Pocket", "2000 Miles" eller "I'll Stand By You" - en sang hun på Rockefeller for øvrig tilegna kampen for dyras rettigheter - men her fins nok av stilriktige hooks.

I første omgang snakker vi om "The Losing", i neste omgang "You Know Who Your Friends Are" og "Saving Grace". "Complicada" er også sjarmerende; en spansk utgave av sangen som på engelsk heter "Complex Person".

Det er litt med Chrissie Hynde som med Peter Gabriel; det er liksom nok å høre stemmen.

"Loose Screw" tikker inn som et Pretenders-album helt på det jevne - hvilket betyr at det er bra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chrissie Hynde på rocker’n

(21.07.20) Noen slår seg mer til ro med alderen. Det gjelder definitivt ikke med Chrissie Hynde og Pretenders.


Chrissie Hynde arrestert i Paris

(17.07.03) Den alltid politisk aktive Chrissie Hynde fra The Pretenders var i går deltager under en demonstrasjon mot fastfood-kjeden Kentucky Fried Chicken i den franske hovedstaden.


The Pretenders: Viva El Amor!

(25.05.99) Umiskjennelig Chrissie Hynde. Det betyr pop/rock av den heller overdådig-bra sorten.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.