Gary Burton: For Hamp, Red, Bags, And Cal
Gary Burton blir av de fleste anerkjent som den største nålevende vibrafonisten. Det kommer neppe som noen stor overraskelse for de innvidde at han til tross for sitt moderne uttrykk er solid oppdatert på jazztradisjonen.
Gary Burton begynner etter hvert å få veteranstempelet sjøl - han har nådd den respektable alder av 58 år, og har vært med på usedvanlig mye gjennom et rikt musikkliv. Etter at han slo gjennom i selveste Stan Getz' band allerede som 18-åring, har den virtuose og usedvanlig musikalske elegantieren som gjeninnførte bruken av fire køller i sin omgang med vibrafonen, spilt med alle og alle har spilt med han.
Uten at noen kan slå det fast med 100% sikkerhet, så mener de som skal ha greie på det at vibrafonen fyller 75 år i år - et ungt instrument, med andre ord. Den elektrisk drevne forlengelsen av den akustiske xylofonen førte til et helt nytt sound - elektronikken sørga for at det blei vibrato i tonen, derav navnet - i motsetning til xylofonen, der vibrato er fraværende og som bare unntaksvis blir benytta i dag, i alle fall innen jazzen.
Vi kan trygt si at det er Burton, sammen med Bobby Hutcherson, som har etablert vibrafonen som solist-instrument innen moderne jazz. Grunnlaget for det disse to og etter hvert en rekke andre strålende unge vibrafonister gjør i dag, blei i stor grad lagt av de fire herrene Burton hyller på denne "jubileums-utgivelsen": Hamp det vil si Lionel Hampton, Red det vil si Red Norvo, Bags det vil si Milt Jackson og Cal det vil si Cal Tjader. De tre sistnevnte har forlatt tiden, mens Hampton fortsatt er blant oss - 87 år gammel.
Alle disse fire har altså på hvert sitt vis vært med å stake ut veien. Måten Gary Burton hyller dem på, forteller oss klart og tydelig at han er en musikant som både har mye kunnskap om og mye respekt for de fire, samtidig som han evner å ha ta musikken i nye og friske retninger.
Cal Tjader (1925 - 1982), var den av de fire Burton kjente minst personlig. Tjader var den som innførte vibrafonen i latinjazz-sjangeren. Sammen med Horacio Hernandez på trommer, John Patitucci på bass, Danilo Perez på piano (som forresten spiller i Oslo førstkommende torsdag), og Luis Quintero på perkusjon - alle herrer med dype røtter både i jazzen og latinspråket - viderefører Burton kjent Tjader-materiale som "Afro Blue" og en nydelig versjon av "Body And Soul" på fortreffelig vis.
Milt Jackson (1923 - 1999), er nok det moderne vibrafonspillets viktigste enkeltperson. Fra starten av 50-tallet og fram til sin bortgang viste han millioner verden rundt, spesielt sammen med The Modern Jazz Quartet, at han fikk instrumentet til å "synge". Sammen med Christian McBride på bass, Mulgrew Miller på piano og Lewis Nash på trommer viser Burton oss gjennom legendariske "Bags´ Groove" og "Django" at han har lært mye også av Jackson.
Red Norvo (1908 - 1999), var både en del av swing-epoken og mer moderne toneganger - bl.a. i en legendarisk trio sammen med gitaristen Tal Farlow og bass-guruen Charles Mingus. Sammen med Russell Malone på gitar og McBride på bass, gjenskaper Burton stemninga fra nevnte trio på hardtswingende vis. Vi får også høre Burton på både xylofon og marimba, Norvos opprinnelige instrumenter, i elegant duo-utførelse sammen med den japanske pianisten Makoto Ozone, som også har arrangert all musikken her.
Lionel Hampton var den første store vibrafonisten Burton møtte. 14 år gammel tok lille Garys far han med til en Hampton-konsert, og ikke nok med det: Burton fikk faktisk prøve seg med Hamptons komp. Når det gjelder Hampton så snakker vi om swing-mannen på vibrafon over dem alle. Det var et trøkk og en livsbejaenhet i spillet hans som vel ingen har makta å gjøre han etter, men McBride, Miller og Nash viser at de har groovet fra "Midnight Sun" og Hamptons kjenningsmelodi, "Flying Home", mer enn inne.
Gary Burton er en mester - intet mindre.
Del på Facebook | Del på Bluesky