Dropkick Murphys: Sing Loud, Sing Proud

Dropkick Murphy's har gitt ut en ganske lystig, gjennomført og veldig irsk punkrock-skive. Her handler det om øl, tatoveringer, voksa sleik, sixpence, stolthet, men først og fremst positivitet. Arbeiderklasse-punk, og mye bedre enn forventet.


Jeg så Dropkick Murphy's på Rockefeller for noen gode måneder tilbake, noe som var en helt grei opplevelse. Medlemmene hadde en morsom fremtoning på scenen, men jeg satt ikke igjen med noe enormt intrykk. Det var kanskje mer morsomt enn bra, men "Sing Loud, Sing Proud" er såpass gjennomført at det ikke kan klassifiseres som noe annet enn bra punk.

"Which Side Are You On?" er en melodisk trall som jeg ser på som en av skivas sterkeste spor. Her holder man seg ikke kun til gitar, bass og trommer, men det trås til med fløyter, sekkepipe og andre folkelige instrumenter.

Det funker faktisk. Det eneste som er punk med "The Rocky Road To Dublin" er vrengen på gitaren, for dette er så nært hanekam vil komme irsk folke-tradisjon noengang, selv om i amerikansk innpakning.

Men dette er en bra plate, som vil få deg i godt humør. Dyktige musikere, bra låter, gjennomført arbeid, og anbefalt av undertegnede. Gleder meg til å se dem live igjen, når den tid kommer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dropkick Murphys - Signed and sealed in blood

(18.01.13) Liker du sekkepipe, punk og øl? Da er nok Dropkick Murphys fra Boston noe for deg. De har i løpet av tretten år levert åtte flotte partyalbum, der det er full fart og god stemning fra start til slutt. Siste album er intet unntak.


Dropkick Murphys: The Meanest Of Times

(01.11.07) Det er ikke ofte jeg setter på en Punk plate av nyere datostempling med et smil om munnen. Dropkick Murphys er endelig tilbake med et nytt album, og jeg takker for at de leverer varene også denne gangen.


Quart 07 - Balkansk hip hop og amerikansk folkpunk

(04.07.07) (Kristiansand/PULS): Balkan Beat Box var på forhånd tippet å bli festivalens store snakkis, og det samme kan vel egentlig også sies om Dropkick Murphys. Derfor tok vi turen til KlubbQuart-programmet i Hallen natt til onsdag.


Shane MacGowan og sannheten om det irske ølet

(26.10.00) Shane MacGowan, ex-Pogues og alt det der, var nylig innom et New York City-studio, for å synge på den nye skiva til punkbandet Dropkick Murphy. MacGowan sang på låta "Good Rats", som forteller historien om bryggeriet som lager bandets favoritt-stout (mørkt irsk øl, á la Guinness), og de spesielle ingrediensene - rotter - som visstnok gjorde smaken så karakteristisk før de ansatte fikk rota seg til å rense fatene i 1979!


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.