Dropkick Murphys: The Meanest Of Times

Det er ikke ofte jeg setter på en Punk plate av nyere datostempling med et smil om munnen. Dropkick Murphys er endelig tilbake med et nytt album, og jeg takker for at de leverer varene også denne gangen.


Som de fem tidligere albumene gir The Meanest Of Times deg en følelse av å bli spolt 20 år tilbake i tid, til den gangen Shane MacGowan og The Pogues dominerte irsk folkpunk. Selv om ikke Dropkick Murphys kan måle seg med MacGowans slående penn, betyr ikke det all verden når låtene allikevel sparker deg rett i mellomgulvet. Og det er ikke rart når lydbildet gir klare assosiasjoner til Flogging Mollys og Rancid.

The Meanest Of Times består av femten egen komponerte låter, og selvfølgelig, som alle andre irskinspirerte album, et klassisk spor i ny innpakning. I dette tilfellet, pasifistenes nasjonalsang; "Johnny, I Hardly Knew Ye".

Bandets eget låt materiale er kanskje sterkere enn noensinne. Albumet sparkes i gang med "Famous For Nothing", guttas egen beskrivelse av hvordan det er å vokse opp i et nabolag av den heller lugubre sorten.

"The State Of Massachutes" handler om noe så alvorlig som å miste barna dine til myndightene. Det er derfor ganske ironisk at de fleste sitter og snøvler ut teksten i whisky rus med gode venner, når man kanskje heller burde reflektert litt mer over budskapet. Det skal derimot sies at det er fint at ikke alle lager en trist klagesang over alle verdens problemer, men heller holder seg til det de kan, lager liv og røre.

Albumet fortsetter i denne stilen hele veien. Noen tekster er av den seriøse sorten, mens andre handler om det som passer musikken best; drikking og moro.

Jeg kan ikke oppsummere tekstene på albumet bedre enn refrenget på "Vices And Virtues":

One from the whiskey
One from the war
One by suicide
And another by the gun

Det fine med Dropkick Murphys, er at uansett tekst, så blir man i godt humør av musikken og man hører den gjerne igjen og igjen. Spesielt i den settingen musikken er best egnet, med en Guinness i den ene hånda og en Jameson i den andre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dropkick Murphys - Signed and sealed in blood

(18.01.13) Liker du sekkepipe, punk og øl? Da er nok Dropkick Murphys fra Boston noe for deg. De har i løpet av tretten år levert åtte flotte partyalbum, der det er full fart og god stemning fra start til slutt. Siste album er intet unntak.


Quart 07 - Balkansk hip hop og amerikansk folkpunk

(04.07.07) (Kristiansand/PULS): Balkan Beat Box var på forhånd tippet å bli festivalens store snakkis, og det samme kan vel egentlig også sies om Dropkick Murphys. Derfor tok vi turen til KlubbQuart-programmet i Hallen natt til onsdag.


Dropkick Murphys: Sing Loud, Sing Proud

(22.03.01) Dropkick Murphy's har gitt ut en ganske lystig, gjennomført og veldig irsk punkrock-skive. Her handler det om øl, tatoveringer, voksa sleik, sixpence, stolthet, men først og fremst positivitet. Arbeiderklasse-punk, og mye bedre enn forventet.


Shane MacGowan og sannheten om det irske ølet

(26.10.00) Shane MacGowan, ex-Pogues og alt det der, var nylig innom et New York City-studio, for å synge på den nye skiva til punkbandet Dropkick Murphy. MacGowan sang på låta "Good Rats", som forteller historien om bryggeriet som lager bandets favoritt-stout (mørkt irsk øl, á la Guinness), og de spesielle ingrediensene - rotter - som visstnok gjorde smaken så karakteristisk før de ansatte fikk rota seg til å rense fatene i 1979!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.