Martine & Mirejam: Kort men ikke godt nok

(Trondheim/PULS): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av denne konserten. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er fordi jeg føler at vi medier har en viss opplysningsplikt. Konserten vi fikk servert på lørdag varte kun i 30 små minutter. Det er ikke godt nok.

Martine & Mirejam / /

Av Anonym // 05.03.01

Når det gjelder det musikalske var konserten vellykket. Folk smilte og ristet litt på rockefoten da Martine & Mirejam presenterte rare lyder og frenetisk, rett-fram sinna vokal.

80-talls ironi-nostalgi er skummelt, men det går bra. Mirejams vokal lager en punk-stemning som vi ikke har hørt på mange år. Høydepunktet var selvfølgelig hiten "Go To The Beat". Denne låten ble faktisk spilt to ganger i løpet av den korte halvtimen.

Konklusjonen blir at dette var en bra konsert, men når de kommer tilbake bør de ha flere låter. Når folk har betalt penger for å se Martine & Mirejam fortjener de mer enn 30 minutter!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Martine & Mirejam til Danmark

(19.08.00) Førstkommende fredag starter discopunkduoen Martine & Mirejam en 8-dagers Danmarksturné sammen med sin til nå faste partner, lo-fi-gitaristen Påsan.

På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!

- Vi er jævla flinke med dynamikk!

(26.06.00) - Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.

Martine & Mirejam: Go To The Beat

(22.06.00) Her er singelen til de to jentene som gjorde Øyafesten på lørdag mest minneverdig, egentlig. De er blitt hypa noe jævli i det siste, og jeg frykter et kortere liv for dem enn de fortjener.

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.