Martine & Mirejam: Kort men ikke godt nok

(Trondheim/PULS): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av denne konserten. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er fordi jeg føler at vi medier har en viss opplysningsplikt. Konserten vi fikk servert på lørdag varte kun i 30 små minutter. Det er ikke godt nok.

Martine & Mirejam / /

Av Anonym // 05.03.01

Når det gjelder det musikalske var konserten vellykket. Folk smilte og ristet litt på rockefoten da Martine & Mirejam presenterte rare lyder og frenetisk, rett-fram sinna vokal.

80-talls ironi-nostalgi er skummelt, men det går bra. Mirejams vokal lager en punk-stemning som vi ikke har hørt på mange år. Høydepunktet var selvfølgelig hiten "Go To The Beat". Denne låten ble faktisk spilt to ganger i løpet av den korte halvtimen.

Konklusjonen blir at dette var en bra konsert, men når de kommer tilbake bør de ha flere låter. Når folk har betalt penger for å se Martine & Mirejam fortjener de mer enn 30 minutter!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Martine & Mirejam til Danmark

(19.08.00) Førstkommende fredag starter discopunkduoen Martine & Mirejam en 8-dagers Danmarksturné sammen med sin til nå faste partner, lo-fi-gitaristen Påsan.

På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!

- Vi er jævla flinke med dynamikk!

(26.06.00) - Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.

Martine & Mirejam: Go To The Beat

(22.06.00) Her er singelen til de to jentene som gjorde Øyafesten på lørdag mest minneverdig, egentlig. De er blitt hypa noe jævli i det siste, og jeg frykter et kortere liv for dem enn de fortjener.

Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.

Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.

Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.

Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.