Martine & Mirejam: Kort men ikke godt nok

(Trondheim/PULS): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av denne konserten. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er fordi jeg føler at vi medier har en viss opplysningsplikt. Konserten vi fikk servert på lørdag varte kun i 30 små minutter. Det er ikke godt nok.

Martine & Mirejam / /

Av Anonym // 05.03.01

Når det gjelder det musikalske var konserten vellykket. Folk smilte og ristet litt på rockefoten da Martine & Mirejam presenterte rare lyder og frenetisk, rett-fram sinna vokal.

80-talls ironi-nostalgi er skummelt, men det går bra. Mirejams vokal lager en punk-stemning som vi ikke har hørt på mange år. Høydepunktet var selvfølgelig hiten "Go To The Beat". Denne låten ble faktisk spilt to ganger i løpet av den korte halvtimen.

Konklusjonen blir at dette var en bra konsert, men når de kommer tilbake bør de ha flere låter. Når folk har betalt penger for å se Martine & Mirejam fortjener de mer enn 30 minutter!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Martine & Mirejam til Danmark

(19.08.00) Førstkommende fredag starter discopunkduoen Martine & Mirejam en 8-dagers Danmarksturné sammen med sin til nå faste partner, lo-fi-gitaristen Påsan.

På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!

- Vi er jævla flinke med dynamikk!

(26.06.00) - Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.

Martine & Mirejam: Go To The Beat

(22.06.00) Her er singelen til de to jentene som gjorde Øyafesten på lørdag mest minneverdig, egentlig. De er blitt hypa noe jævli i det siste, og jeg frykter et kortere liv for dem enn de fortjener.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.

De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!

For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.

Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.