- Vi er jævla flinke med dynamikk!
- Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.
Vi befinner oss i kjeller'n på So What!, der halvparten av plateselskapet deres Racing Junior stammen fra. Jentene er skeptiske til å bli intervjua av en nettavis. De er for rastløse til å sitte foran en datamaskin. Men for gamle til å sende tekstmeldinger på mobilen. Er de representanter for "A Wasted Generation"? Hvor bevisste er dere på det dere driver med egentlig?
Mir: Superbevisste. Jeg tro'kke det finnes noen så bevisste folk i vårt land Norge.
Mar: Vi er jævli smarte når det gjelder musikk.
Mir: Vi vet alt om det, på vår måte.
Sier de med største overbevisning. Enten har de lært seg å takle media veldig raskt, ellers så er det den totalt ignorante selvgodheten som skyter fra beltet. - Det har blitt fokusert på at dere ikke kan spille.
Mir: Det er helt uvesentlig. Vi behersker instrumentene våre på våre premisser. Det er helt feil å fokusere på det.
Jeg begynner å tro dem. Ikke alle musikere har den innfallsvinkelen, desverre. - Musikken deres gir assosiasjoner tilbake til gammal-punk.
Mir : Jeg tror det derre med punkfeelingen kommer fra energien fra den tiden.
Vi har et forhold til den på sett og vis. Trenger ikke å ha hørt den engang. Vi har sikkert hørt det, men vi satt oss inn i noe punkband fra noen tidsepoke. For det trenger vi ikke, når vi selv kan lage det vi vil.
Mir: Vi har på sett og vis ingen holdepunkter. Vi har det, men det ligger på et helt annet plan. Det som inspirerer oss er å komme videre, og å føle følelser for ting som ikke er kjøpt eller lagd eller konstruert. Vi har Passion!. Når vi føler oss tøffe, så er vi faanmeg drittøffe, og hvis vi føler oss kjemperedde, så er vi det. Det er ikke noe sånn mellomting med alltid å prøve og lage en fasade. Vi føler ofte ikke så mye når vi er på intervju, vi føler ofte en kjedelig stemning.
De minner meg stadig om alle de unge punkerne for 20 år sida, med sin foraktelige naivisme, den situasjonistiske og desisjonistiske pågåenheten er altså så stor at den ikke gir rom for å reflektere, men bare "være". Er dette symptomatisk for noe i tida? Er dere her for å uttrykke den totale meningsløshet?
Mir : Nei, fordi den finnes ikke. Man kan alltid finne mening. Man har en viss selvfølelse, og man har et eller annet. Og det er det som kommer ut både her og der, lissom.
Jeg tror de prøver å si noe om at "Det indre er alltid det som ytrer seg", som den gamle mester Hegel pleide å si.Har dere noen idé om i hvilken retning musikken deres beveger seg i forhold til å gi ut et helt album?
Mir : Vi er jævla flinke med dynamikk. Og så blir det ikke så dårlig lyd.
Det var litt med vilje, det?
Mir: Nei, vi kunne ikke bedre. Vi spilte inn ting på dårlig utstyr, fordi vi ikke hade noe annet utstyr enn det. Men jeg er mer for ofte dårlig lyd enn bra lyd, det er et samme med film og, at jeg hater det "freshe". Det er en estetikk med dårlig lyd. Sånne freshe greier i film og musikk, det er kvalmende, for det virker så jævli stabilisert og dødt. Vi trenger ikke vite noe om streit musikk. Ha'kke no' behov for å oppsøke det. Vi er i stand til å bryte barrierer mer enn andre som vet om det. Jeg synes det er helt feil å si at vi må vite om fortiden for å bryte den, jeg tro'kke man trenger å vite så jævli mye om det.
DET JUNGSKE, KOLLEKTIVT UBEVISSTE
Samtidig som framstår dere som jævli uvitende.
Mar : Vi er her og nå, for det er her vi noe å hente, og det er der vi har noe å gjøre, vi merker det.
Mir: Vi har en form for bevissthet somn er jævli sterk i forhold til hva som har skjedd før. Vi vet jo hva som skjedde i '83. Vi har en følelse for hva som har skjedd. De som var innovatører i sin tid, de hadde sikkert også den samme feelingen. Jeg tror det er den som gjør at vi greier å ha no forhold til fortid og kanskje fremtid. Man er så forankret i noe som er her og nå, så mye lidenskap, på en måte. Og hvis man ikke har det, så har man ikke muliget til å forstå hva som har skjedd før.
Mar: Jeg synes folk gir for lite respons hvis de liker noe. Hvis jeg ser noe bra, så tenker jeg "hæ, fikk ikke de mere oppmerksomhet, hvorfor ikke det?". Det er alltid sånn. Det som jeg synes er bra, synes jeg alltid fortjener mer respons enn det de får. Hvis jeg liker noe, så hengir jeg meg. Så begynner jeg å danse og så skjer det noe med meg.
Mir: Det er noen bra norske band, jeg synes King Midas er ganske bra ikke sant. Og de har faan ikke fått noe oppmerksomhet, ikke sant. Folk tør ikke å si at King Midas er kjempebra. Hvorfor sier de ikke litt høyere og liksom tør å gå for at noe er bra, lissom. Det er da man virkelig hevder at man har følelser og passion! Hvis man går rundt og er overlegen ovenfor ting man liker, det er da man er underlegen som faan.
Det er noe naivt over dem. Noe sunt, men de er selvsagt i stor fare for å bli slått overende av virkeligheten. Hva gjør egentlig all den fokuseringa på dere som personer?
Mir: Den gjør egentlig ingenting, for vi vet så mye selv om hva vi føler for de tingene. Vi tar ting til oss, og hadde vi ikke gjort det så hadde vi ikke kommet noe videre. Jeg tror det bare påvirker til at vi har lyst til å overraske enda mer. Vi vet jo hva folk synes om oss nå på et vis, og det bildet vil vi ikke stå fast ved, vi vil bare overraske med noe annet og bedre. Vi lager ikke no nyskapende, men man må tenke på den tiden man lever i, hvilket miljø man menger seg i. I vår tid så trengs det rom for ting. Og for å ta Øya-festivalen og de banda vi spilte sammen med, så har man jo hørt den gamle tralten der siden de starta ute på Kalvøya. Man kjenner så godt til den stemninga der, så det er bra at det kommer noe annet. Men det gjør vi ikke bevisst engang. Vi visste at vi var bra på Øya på vår måte.
ULYKKESTILFELLE
På en måte så innbilte jeg meg at de tre låtene dere har på skiva ble til ved et ulykkestilfelle. Og så har dere ikke noe mer.
Mir: Det er alltid et ulykkestilfelle som gjør at det kommer noe bra ut av, men det e'kke tilfeldig at vi får de ulykkestilfellene, fordi vi er åpne for dem.
Mar: Vi vil alltid overraske oss selv så når det kommer noe som vi kanskje hatet før, så plutselig lar vi oss selv like det, og da kan det bli noe.
Mir: Hører når ting er fett. Vi lager ikke noe middelmådige ting for oss selv. For hvis det låter dølt for oss på ett eller annet vis, så kommer det ikke noe mer fra Martine & Mirejam. Men vi regner med at vi kommer til å lage et jævli bra album.
Hvordan var det å spille i England, a? (De spilte der i fjor sammen med gitaristen Påsan).
Mir: Flott!
Mar: Det var kjempefint, for oss. Det var veldig bra. Det eneste de sa i England var: - It's Great! Great!
Mir:For oss så var det bare fantastisk å bare gå av den bussen hver eneste natt og så kom det et nytt sted, og så ut å spille litt der, og så kline litt, og gikk på en klubb, og så kom vi til et nytt sted..
ESTETIKK
Hva var det dere prøvde å si ved å blotte puppen på pressebildet.
Mir: Da må du vite noe om estetikk. Vi har et veldig godt forhold til estetikk. Det er jævli mange sånne beibs-bilder som har sånne ansiktsuttrykk som er veldig tillagt ved at man viser en pupp. Men det som er bra er å vise slakk, ja en pupp lissom. Det viser forholdet vårt til kroppen. Forholdet vårt til ting, generelt. Hvis jeg fikk lyst til å vise puppen min på det bildet, så greit nok liksom, så kom den frem å ja.
Den lurte seg med der og.
Mir: Ja, den gjorde det. Jeg liker noen ganger å vise puppene mine, jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det. Men det er veldig forskjell på å være eksibisjonistisk utifra et tilgjort og tillært sted, men bare komme med det som kommer fra deg selv, der skremmer ofte folk.
Mar: Vi e'kke interessert i å vise oss for å vise oss, vi er interessert i å vise oss for å vise noe.
Mir: Og det "noe" kommer fra et sted som vi har bygd opp selv.
TIDSÅNDEN
Hva synes dere om at Natt & Dag kjører dere opp som et av de mest lovende banda for dette årtusen?
Mir: Det var fint, for da hadde nesten ingen hørt om oss. Det var det beste. Og det var det beste intervjuet. Men nå vet jeg ikke om vi har kommet noe særlig lenger, etter alle er dårlige intervjuene vi har gjort.
Vel, de kommer seg iallefall til Quart i neste uke. Etterpå står Danmark og Deutchland for tur. Det er ikke hva du gjør, men hvor inderlig du gjør det, som teller!
Selv om jeg tror de kommer enda lenger og setter enda mer spor etter seg, hvis de prøver å tenke litt mer i store bokstaver og overskrifter når de skal konfronteres med pressen framover. Faren for å bli for reflektert kan selvsagt til slutt bli en sperre for å gjøre spontane ting, men den er for jentenes del ikke overhengende stor ennå.
Del på Facebook | Del på Bluesky