The Low Frequency In Stereo: Stort potensiale

(Tromsø/PULS): Da var by:Larm omsider i gang og alle hjerter gleder seg. Jeg tilbrakte min første kveld på Strøket, i lag med et ganske varierende antall publikummere. På scenen: The Low Frequency In Stereo, Magnetic Tapes, Cinnamoon og Ian Senior.

---

Low Freq. In Stereo, Magnetic Tapes, Cinnamoon / /

Av Mats Larsen // 24.02.01

---

The Low Frequency In Stereo

Dette er musikk rett opp i min gate, det må innrømmes. Tre innadvendte menn, og en sikkert like innadvendt kvinne som lar musikken tale for seg. Pent kledd i dress, knapt et hei eller et ha det mens de er på scenen. Kun musikk.

LFIS spiller intelligent post-rock, hvis det begrepet eksisterer. Det er musikk som kommuniserer og som vil noe, uten at det bestandig er så lett å vite hva det er de vil. Eller hvor de vil.

Den tredje låten de spiller i kveld er for min del ukjent, men det er en av de beste låtene jeg har hørt med bandet. En voldsom dynamikk, et voldsomt sug som drar deg langt, langt inni musikken og holder deg der lenge, lenge. Deilig musikk.

Det er definitvt det bandet i kveld som har det største potensialet. De virker som en uslepen diamant, som ikke funkler og glitrer like mye som de kan gjøre, men som likevel er så nær, så nær.

Og i flekkene, som når du holder en uslepen diamant opp mot lyset, kan du se det de engang kan bli. Og hvis LFIS ikke kommer seg dit, da kommer jeg til å bli litt trist. For potensialet er så stort at det nesten er skummelt.

De kommer med en 10" (flinke mennesker som gir ut plater på vinyl!) i løpet av våren. Hold pusten og håp på det beste. Og få med deg en konsert med bandet hvis de skulle være i nærheten. Du vil garantert ikke angre.

The Magnetic Tapes

Norges svar på ærverdige, geniale, supertriste, fantastiske Tindersticks. Uten at de når nevnte band til knærne. Sorry.Dette er stillestående, kjedelig, og omtrent like farlig som Bambi.

Tindersticks på sitt beste høres ut som om de sitter i hver sin dype lenestol over en uendelig dyp avgrunn og spiller trist musikk om triste ting fordi at det er det eneste som hindrer dem fra å falle ned (selv om de vet at de kommer til å falle ned før eller siden).

The Magnetic Tapes høres i sammenligning ut som om de sitter på et lite, slitt kjøkken, med dårlige instrumenter, ingen ideer og et desperat behov for å imitere heltene sine. Men vokalisten har jo en fin stemme.

Og mer sier jeg ikke om det.

Cinnamoon

Over den solsvidde prærien, med kvelssolen lavt i horistonten, kommer det ridende en enslig, svett og støvete cowboy. Hesten hans er grå av støvet, og sporene på støvlene til den ubarberte cowboyen klirrer sakte i takt med hestens rytme.

Han er på vei hjem etter en lang, hard økt på prærien. Du kan se det solsvidde, ubarberte ansiktet under hattebremmen hans. I munnviken henger en sliten sneip som det så vidt gløder i. Til venstre for rytteren kan du se en liten samling med tipier. Til høyre for han står en samling med kaktuser.

Omtrent sånn høres Cinnamoon ut. Og er det et band i kveld som virkelig fortjener å få platekontrakt og det NÅ er det Cinnamoon. De spiller, i følge seg selv, kaktus-rock. Og det er kanskje den beste beskrivelsen som man kan gi.

De høres kanskje litt ut som den sære, innadvendte og ikke så rent upolerte lilebroren til Madrugada. Det er ekte, det er massivt og det sitter som ei kule.

De er det første bandet som får lov til å gi et ekstranummer, fordi publikum ikke vil at de skal gå av scenen. Bedre skussmål kan man vel neppe gi dem?

Ian Senior

Hva skal man si? Dette er blues-rock, som jeg innbiller meg at min far kunne ment at swinger. Jeg opplever det som, og for å ta et kult sitat:

Slightly amusing, but mostly painful.

Overhodet ikke min type musikk, et overdimensjonert lydbilde og en vokalist som stort sett bare ser sleip ut. Sorry, dette funka ikke for min del. Kanskje min kollega Trygve kan si noe penere om dem?

Og det var det i kveld. 4 band, 2 av dem virkelig bra. I kveld skal jeg se bl.a Cato Salsa Experience. Kanskje vi sees der?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky