Ian Senior: Shoot The Moon
Jan Vardøen alias Ian Senior, er mest kjent for å lage mat, mikse drinker, gi ut bøker om det og være symbolet på det nye Grünerløkka ved å rekordekspandere som butikkeier i Thv. Meyersgt mellom Olav Ryes Plass og Birkelunden. I vinter engasjerte han seg sterkt i hvor Sporveien skulle legge den nye trikketraséen. Musikalsk sett har han imidlertid ingen ambisjoner om å legge nye trikkeskinner. Her går det på gamle spor. Som tradisjonalist viser han seg som en konservativ med troskap til perioden rundt sin egen fødsel, på den tida bilrestriksjonene ble oppheva. En tradisjon han forøvrig viser stor stilsikkerhet innenfor.
Som den forrige skiva - The Night - ble også denne - Shoot the Moon - gitt ut på Elvis fødselsdag, 8. januar. Hva som ligger i en slik fetisjistisk handling, er det uungåelig å spekulere i, for slektskapet til Kongen - og musikken han ga ut både før og ikke minst etter avtjent verneplikt i Tyskland er nærværende, selv om Ian Senior nok ligger nærmere mer moderne varianter som Chris Isaak i utførsel.
For denne skiva domineres av softe og myke ballader, framfor frisk rock'n'roll, selv om vi får prov på at fyren også har taket på rockens mere maskuline aspekter.
Det hele starter relativt friskt i "Skinny Girl", en omskrevet rockeversjon av Robert Johnson blues-klassiker "Come On In My Kitchen". Med en snerten schwung i vokalen drømmer han seg tilbake til dengang Marilyn Monroe sto for idealmålene rundt midje og hofter, ergo før homsedesignerne tok over motehusene.
Magre jenter er imidlertid fort glemt når Senior slipper seg løs i "Dressed In Black", og produserer både tøff gitarlyd og bitende riff. Svingen holder oppe av proft lag som innebefatter blant andre Martin Caspersen og Chris Nilsen (ex-Front Page, Haldenspunkerne vel og merke, ikke det nye jazzlaget).
Allerede i platas tredje låt beveger vi oss desverre inn i en slags transportetappe, som varer litt for lenge. Teknisk og håndtverksmessig holder det riktignok et solid nivå, men helhetsinntrykket etterlater seg følelsen av pregløshet, i en tradisjon som krever mye både på melodi- og ikke minst dynamikksida.
Mot slutten tar det dermiot opp igjen. Rock'n'roll og rockabilly er er stilarter Senior har godt under huden, og han skal ha ros for å gjøre 'billy-white-boy-versjon av den gamle slavebluesen "Samson Tore The Building Down", forøvrig spilt inn av Paramount Jubilee Singers så tidlig som i 1923.
Alt i alt en ujevn skive. Bra håndverk til tross, preges den av uttværende ballader, og mangler desverre den helt store killer'n.
Del på Facebook | Del på Bluesky