by:Larm i gang
(Tromsø/PULS): Med 578 innlosjerte delegater fra ymse avgreininger i bransjen har startsskuddet gått for det fjerde by:Larm. Dette treffpunktet som etterhvert har fått status som musikkbransjens store årlige fesjå, fyller nesten hele Tromsø sentrum. Pakka inn med en bråte seminarer og paneldebatter om hva, hvordan og hvorfor ting skjer i musikk-Norge. I tillegg spiller minst 94 band og artister her, i denne byen som med rekordfart har vokst fra å være et fiskevær med 94 innbyggere for 110 år sida, til i dag å romme drøye 40.000.
Den høytidelige åpninga ble foretatt av Tromsø-ordfører Hermann Kristoffersen, som på vanlig politikkervis prata varmt om hvordan byen higa etter å hente inn kompetanse fra bransjen. Han reklamerte selvfølgelig med Tromsøs unike utelivsmiljø, og ville ikke legge seg opp i hva folk gjorde privat - bare de ikke la byen i ruiner - men passa også på å reklamere med de mange russerne som byen hadde å tilby. Forøvrig kalte han det ikke for by:Larm, men foretrakk den lokale varianten: hus:Hælvete.
Dette leda oss over til neste taler, Tore O. Sandvik, statsekretær i Nærings- og Handelsdepertementet. Det er ikke vanskelig å forstå hva en skal legge i hans nærvær, når en ser på de siste års stigende internasjonale fokusering på norsk musikk. Hva som er Næringsdep'ets intensjoner her, blir likevel litt ullent når mannen begynner å prate om utviklinga fra Samuel Morses oppfinnelse av telegrafen og fram mot dagens konvergens (sammensmelting) av kommunikasjon.
Men relativt betegnende at Regjeringa i fjor sendte Kulturminister'n, mens de i år sender oss en statssekretær i Næringsdep'et! Til neste år tropper vel halve UD opp, hvis flere norske etablerer seg i UK!
Han burde vel heller legge fram en plan som kunne gjøre bransjen til et satsningsområde også når det gjelder rekrutering på aldersbestemt nivå, men her gjelder det som i resten av den markedsliberalistiske verden, nemlig å putte minst mulig inn og istedet bare vente på avkastninga.
Vi ser jo dessverre ikke mange synlige tegn fra det offentliges side til å ville gjødsle på det lokalt nivå i dag. Her kunne vi lært endel av f.eks. svenskene, som legger forholdene til rette for spillesugen ungdom. For de eksporterer da vitterligen også mere musikk enn oss!
BRANSJEN I PANELDEBATT
Deretter inntok bransjen podiet for å snakke om det de kan, nemlig seg sjøl. Praten dreide seg temaer som at det selges 400 norske platetitler her hjemme hvert år, mens svenskene og danskene kan vise til 2000 titler; hvorfor?, og kan kvoteordninger på radiostasjonene bidra til økt salg av norsk musikk?
Vi er inne i et generasjonsskifte, de gamle artistene selger bare 1/5 av hva de gjorde for ti år sida, mens de nye ikke har etablert seg, får vi høre. Salget av norsk musikk går ikke ned, det går opp, men det er bare ikke nordmenn som kjøper den lenger, og selskapene er heller ikke norske (eller norskavdelinger av de store), påpekte andre.
Hvorvidt det koster dobbelt så mye å selge halvparten av det vi solgte for ti år sida, er det relevant, så lenge selskapene bare satser på det de tror selger. Problemet er vel heller at det er for få Claes Olsen'er og Per Eirik Johansen'er, dvs. folk som har teft og er genuint opptatt av musikk, og for mange BI-utdanna pølseselgere!
Hvordan skal Universal klare å få fram et Kings Of Convenience, hvis de ikke tør satse på ting som ligger utafor risiko-grensene for egen investeringskapital? Kanskje de burde samarbeide tettere med trendanalysefirmaer som Bengal Consulting og eksterne rådgivere som Geelmuyden.Kiese?
Vi har hørt disse debattene gjennom hele 80- og 90-tallet. Dessverre er det stort sett de samme folka som gjentar seg sjøl nå også, men innsikten ser ikke ut til å bli større med åra, bare noen bekreftende erfaringer rikere.
Her i Tromsø skal det være debatter helt til søndag. Hvis jeg kommer over noen mer interessante enn denne, skal jeg avgi rapport. Hvis ikke holder vi oss til konsertene - og muligens noen bandintervjuer.
Del på Facebook | Del på Bluesky