Krøyt: Body Electric
Her finnes ingen live-trommer, men jeg er likevel sikker på at d´herrer groovemestere Rune Arnesen og Per Lindvall ville ha vært stolte over å ha skapt de groovene live som Øyvind Brandtsegg har laga på gutterommet. Dessuten er Kristin Asbjørnsen nå kommet dit i sin utvikling som musikant, vokalist og kunstner at vi avgjort kan snakke om en formidler og original av verdensformat.
Krøyt, denne helt spesielle organismen bestående av vokalisten Kristin Asbjørnsen, Øyvind Brandtsegg (vibrafon, programmering og støttevokal) og Thomas T. Dahl (gitar og støttetvokal), så dagens lys i 1993 og er på mange måter et ektefødt barn av jazzlinja ved Trøndelag Musikkonservatorium der alle tre har sin utdannelse fra.
For de som ikke kjenner Krøyt fra enten ett av de skjellsettende møtene i levende live eller de to første cdene, "SUB" fra 1997 eller "Low" fra 1999, så iler jeg til med å slå fast at Krøyt er så langt unna noe tradisjonelt "jazzband" som nesten tenkes kan. Likevel har de hele tida tatt med seg viktige ingredienser fra improvisasjonsmusikken for å lage sin egen fusjon av nesten alt som finnes innen moderne musikkuttrykk. Resultatet denne gangen har blitt mer Krøyt enn noen gang - det vi si mer originalt, spennende og tøft enn jeg noengang har hørt dem.
Komposisjonene er av den typen som sniker seg inn på deg og tar bolig - de har dette helt spesielle ved seg som gjør at du ikke blir kvitt dem, og med så mye musikk som passerer revy for meg, så kan jeg love at det skal litt til.
I løpet av disse godt og vel 20 minuttene får vi være med til de stilleste, vareste og vakreste stedene med stemninger og groover så personlige og sløye at verden står stille en bitte liten stund. Det tar likevel ikke mange sekundene eller minuttene før vi blir dratt ut av denne følelsen og tatt med til de heftigste, tøffeste og mest rocka lydbildene eller collagene jeg har opplevd på svært, svært lenge.
Det bør være mulig å ha skjønt at jeg opplever dette som noe av det hippeste av moderne musikk som har nådd mine ører og min kropp den siste tida, og derfor er det også ekstra hyggelig å merke at lyrikk skrevet av Christina Rossetti og Walt Whitman, som begge levde på 1800-tallet, fungerer utmerket i denne settingen. Det vitner om lyrikk av evig karakter, samtidig som det forteller en hel del om kunstnere med et åpent og bredt syn som tenker tanken å sette sammen disse "språkene".
Det å møte bandet live med live video samt lyd- og lysbehandling av en annen verden, er selvsagt en opplevelse i seg sjøl. Hvis man lukker øynene og lar seg ta med til landet forbi, er det nå nesten mulig å opplve noe liknende hjemme i stua også. Krøyt er så avgjort på vei forbi.
Del på Facebook | Del på Bluesky