Krøyt: Low

Walk – without walk... One eye wide open, one eye turned upon myself... Krøyts musikk er kontrastfylt på grensa til det fysisk vemmelige. Hjælp! Nå er det nok! liksom. Her kompromisses ikke; Krøyt krever din fulle og hele oppmerksomhet – kontinuerlig. Du vil komme til å elske deg sjøl om tar sjansen på å entre deres verden. Etter et par timer vil du skjønne at disse tre musikantene har grunn til å si det med Johan Borgen: Vi har ham nå!

Av Arild Rønsen // 14.09.99

Krøyt er jazz og Krøyt er rock. Jazz, fordi improvisasjonselementet er allestedsnærværende. Rock, fordi hele tilnærminga til musikken er det. Jazz, som Nils Petter Molvær. Rock, som PJ Harvey. For alt jeg veit, kan det hende de sjøl oppatter seg som et pop-band. Det er i så fall ikke så fullstendig på viddene. De jobber nemlig med riff de også, akkurat som John Lee Hooker gjør det. Det låter bare så veldig... annerledes.

Det har selvfølgelig med instrumenteringa å gjøre, men like mye med det harmoniske og melodiske. De framfører så avgjort ikke Do-Re-Mi-trudelutter, og det harmoniske har nok innimellom mer til felles med Arnold Schönberg enn Bill Haley.

Midt inni alt dette legger Kristin Asbjørnsen sine utsøkt nydelige melodilinjer. Hvilken vokalist hun er! Det er noe med måten hun bruker luft på, og det er defintivt noe med måten hun skurrer det til - nakent, organisk. Hun har evnen til å synge så hest rufsete og opphakka at du kan komme til å falle for fristelsen å tro hun bruker en type Cher-vocoder. Men hun gjør ikke det. Kristin Asbjørnsen klarer seg med det strupehodet Gud har gitt henne. Når hun da ikke finner grunn til å sample seg sjøl...

Spennende? Jeg lover å fortære deler av mitt tastatur om ikke Krøyt kommer til å bombe publikum ute i traktene rundt Bendiksbukt neste sommer. Og de kommer til å ha oss – med hud og hår.