HIM: Hans Innmari slitne Majestet
(Oslo/PULS): Med albumet Razorblade Romance var HIM (His Infernal Majesty) et av bandene som slo gjennom i fjor. Singelen Join Me har vært spilt en del på MTV og albumet solgte til platina i løpet av bare to uker i hjemlandet Finland.
I Norge har derimot HIM-feberen vært ganske beskjeden. Verken albumet eller singler har ligget høyt på noen norske lister, men likevel var det utsolgt til konserten denne torsdagskvelden.
H.I.M. / /
Selv ble jeg fan av HIM da jeg hørte albumet Razorblade Romance første gang og det gledet meg derfor å se at så mange mennesker var samlet for å se bandet. Dette hadde jeg gledet meg til lenge. HIM skulle jo egentlig besøke Norge 23 november, men utsatte en rekke skandinaviske konserter av for meg ukjente grunner.
50/50
Noe av det som slo meg tidlig var at det faktisk var nesten like mange hunkjønn som hankjønn tilstede. Det pleier jo stort sett å være et klart flertall menn på konserter av dette slaget, men tydeligvis ikke når HIM står på plakaten.
Jeg antok at det nok var tekstene som trakk jentene mer enn utseendet til vokalist Ville Valo, til tross for at tekstene jo handlet om død og fordervelse i like stor grad som kjærlighet. Et øyeblikk ble jeg faktisk redd det ville bli Backstreet Boys tilstander der inne, men slo meg til ro med at det nok ikke ville bli så ille.
Mer enn bare et band
En annen ting som også overrasket meg var utvalget av HIM-produkter som ble solgt. På den ene veggen i lokalet var det hengt opp nøkkelringer, boxershorts, klistremerker, capser og t-skjorter og andre skjorter i alle former og fasonger. Du kunne til og med få kjøpt en egen HIM-parfyme som bare var tilgjengelig i et begrenset antall. Jeg ble veldig imponert!
Først da klokken var passert halv elleve kom bandet på scenen i stummende mørke. Jubelen sto selvfølgelig i taket, selv om den første låta var ukjent og vanskelig å tak i. Så var den nok også bare ment som en intro, for etter bare et par minutter satte de i gang med Right Here In My Arms. Dette var toner publikumet hadde hørt før, og da også lyset på scenen kom på, var publikum i ekstase.
Ville gjerne, men orket ikke
Det tok ikke lang tid før man så at Ville var en sliten mann. Selv om bandet spilte de neste låtene, Razorblade Kiss, Your Sweet 666 og Poison Girl uten noe snakk i mellom, var det ikke vanskelig å se at dette burde vært en hviledag for ham.
Om det var ren utmattelse etter en lang Europaturne, alkohol eller kjemikalier som var grunnen til at han var utslitt skal jeg ikke spekulere i her. For alt jeg veit kan han ha sittet oppe hver natt den siste uka for å sy skjorter for salg før konserten.
Men det manglet glød i øynene hans og han fremsto som verken infernalsk eller majestetisk. Det så likevel ikke ut til at publikum tok seg nær av det. De hoppet like mye opp og ned og var i sin egen lille verden der Ville var konge og de var takknemlige undersotter. Hadde bare Ville klart å hente litt krefter ut fra det.
Den neste låta var Drown In This Love og var den eneste låta de spilte som ikke var fra Razorblade Romance. Så fortsatte de med Gone With Sin der publikumet var med på allsang. Ville takket så vidt mellom låtene og mumlet ett eller annet uforståelig. Så tok han seg en slurk av flaska med Jägermeister eller flaska med øl han hadde stående der oppe, før han tente seg en ny sigarett, og det gjorde han en til to ganger per låt. Brått var mysteriet om den grove stemmen hans borte.
 HIM: Keyboardist Juska ( ) |
Allsangen fortsatte med Resurrection før de satte opp tempoet litt igjen med Death Is In Love With Us. Da de satte i gang med cover versjonen av Chris Isaaks Wicked Game brøt jubelen løs igjen, selv om man vel følte på publikum at de fortsatt ventet på singelen Join Me.
Men først kom balladen Bury Me Deep Inside Your Heart som Ville tidligere har beskrevet som en blanding av Roxette og Depeche Mode. Men også den var verdig allsang syntes det lite krevende publikumet. Så fikk de også lønn for sin hengivenhet da den neste låta ble nettopp Join Me. Etter dette forsvant bandet fra scenen.
Ekstranummer?
Jeg var faktisk ikke sikker på om bandet ville komme tilbake for å gjøre ekstranummer, ettersom de egentlig hadde vært gjennom nesten hele Razorblade. Men faktisk dukket bandet opp igjen like etterpå til stor applaus.
Ville mumlet ett eller annet i mikrofonen om at det var første gang de spilte i Norge og derfor skulle de spille en låt til. Det er mulig han også sa hvilken låt de skulle spille, men det var det vel egentlig umulig å høre for andre enn Ville selv.
Da låta startet ble det fort kjent at det var en cover av Billy Idols Rebel Yell som skulle presenteres i HIM-drakt. Egentlig var ikke låta så annerledes. Den gikk litt raskere bare, men ganske som man ville anta om man tenkte tanken før man faktisk hørte låta.
Snipp snapp snute
Da hyllesten til Billy var over, var også konserten over. Ville forsvant først av scenen med de andre medlemmene like bak. Til slutt satt bare trommisen igjen, men også han tok beina fatt da han oppdaget at han var alene på scenen. Og med det endte det knappe én time lange eventyret om den en gang djevelske kongen.
Jeg tror nok de fleste som møtte opp denne kvelden var ganske fornøyd med konserten. Selv var jeg sånn passe fornøyd, men jeg hadde vel forventet meg mer energi og spilleglede av et band så ungt som HIM.
Man kan ikke annet enn å ønske at finnene hadde kommet når de egentlig skulle, 23 november i fjor. Vi får vel bare håpe at de finner veien tilbake til Norge tidligere på deres neste turné.
HIM på nettet
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.