HIM: Razorblade Romance
HIM (His Infernal Majesty) er et finsk rockeband og kanskje ikke så godt kjent blant folk flest. Har du MTV eller andre musikk-kanaler har du muligens sett videoen til balladen "Join Me In Death". Låta finner du på albumet "Razorblade Romance" blant i alt 12 spor, der du også finner en cover av Chris Isaaks "Wicked Game". Det er snakk om finsk goth-rock. Og det svinger skikkelig!
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde styrt litt unna dette albumet bare fordi jeg synes album-coveret var stygt. Det var jo skikkelig diskriminerende, tenker du kanskje, og trekker paralleller til hvilke jenter jeg sjekker opp når jeg er på byen. (Nå er jo personen på coveret vokalist Ville Valo, som jo er mann, men en parallell kan kanskje likevel trekkes?) Men jeg innrømmer det. Det var dårlig av meg. Så har jeg også fått meg en lærepenge. For visst er det innholdet som teller.
Den første låta jeg satte på var "Wicked Game" for å høre om det var Chris Isaaks gamle klassiker, og selvfølgelig var det det. I en opprocka versjon riktig nok, men med en blanding av Valos såre, klagende og dype, rustne stemme blir det veldig bra. Jeg tror til og med Isaak kunne like denne versjonen, selv om vel ingen kommer opp mot hans post-pubertile høyder rent stemmemessig.
Etter å ha hørt "Wicked Game" var det klart at jeg måtte høre hele skiva i sin helhet, fra én til tolv. Og det slo meg med det samme at dette var noe jeg kom til å like.
Valos spesielle stemme, det stort sett dystre gotiske lydbildet og de fengende låtene. For det er lenge siden jeg har hørt et album som er så bra. Det er faktisk ikke et eneste dårlig spor!
Singelen "Join Me In Death" har en pianolinje som minner veldig om Robert Miles' "Children", og "Bury Me Deep Inside Your Heart" er veldig Depeche Mode. HIM skal vel kanskje derfor ikke ha for mye kreditt for å være originale, men det er greit.
Valo har sagt at han hater å snakke om låtene sine, da de handler om damer alle sammen likevel. Damer og kjærlighet er jo også velkjente temaer musikken, men det er helt greit det også.
Jeg har ikke noe problem med å høre om kjærlighetslivet hans de 45 minuttene plata varer. Og ettersom plata har gått i ett, stort sett siden jeg fikk tak i den, må det kunne sies at jeg har fått et dypt og inngående innblikk i hans tidligere forhold.
Frem til nå har Hanoi Rocks vært det eneste bandet jeg har tenkt på innen finsk rock. Om det er fordi det er 20 år mellom hver gang det dukker opp noe bra rock i Finland, eller om finsk rock er dårlig markedsført ellers i verden veit jeg ikke. Men skulle det være det siste og at Finland har mye bra rock som verden rundt ikke har hørt, retter jeg gladelig øyne og ører mot nordøst i håp å oppdage flere perler.
Selv ikke Alice Coopers etterlengtede "Brutal Planet" kommer opp mot "Razorblade Romance" som i mine ører er årets album. Torsdag spiller de på John Dee. Kanskje blir det årets konsert også? (Den konserten er desverre utsatt til 18. januar - Desken).
Del på Facebook | Del på Bluesky