The Stranglers: Live

For 23 år sida ga The Stranglers ut den profetiske "No More Heroes". Låta var i utgangspunktet ikke ment så endimmensjonalt av denne gjengen gamle trotskister, men punkens samtidige anti-autoritære holdninger og "Think-For-Yourself"-attitude, gjorde sitt til at den er blitt stående som en ideologisk bærebjelke, også for generasjonene etterpå. Nylig ble det lagt fram en undersøkelse som viser at halvparten av dagens unge svarte "ingen", "meg selv", eller "vet ikke" på spørsmålet om hvem som er deres helter og forbilder. The Stranglers skal selvfølgelig ikke ta all æren for denne utviklinga. Heller ikke ble det gjort mange konsekvensanalyser av hva slags egosamfunn individualismen (og reaksjonene på det stivnete likhetsamfunnet på slutten av 70-tallet) egentlig gikk ærend for.

Av Trygve Mathiesen // 02.01.01

Konserten er likevel blitt stående som et aldri så lite skifte for hva som skulle bli den rådende motkulturen i hovedstaden, og for første gang ble den gamle jazzklubben gjenstand for scenestorming og pogoing fra seriøst desillusjonerte friks; fremmedgjorte av datidens sløvende jazz og discomusikk.

The Stranglers har holdt koken helt siden dengang. Frontfigur og grunnlegger Hugh Cornwell slutta riktignok for ti år sida, og vokalistrollen har i ettertid blitt belasta Paul Roberts, etter at Dave Vanian (The Damned) og Ian McNabb (Icicle Works) var forkasta.

Cornwells gitarrolle ble helt opp til i fjor ivaretatt av ex-Vibrators' John Ellis, før Baz Warne fra Small Town Heroes overtok og således også spiller på denne skiva. De gjester hyppig kontinetet, men sparsomt med info på coveret og den offisielle hjemmesidas deres, avslører aldri hvor og når denne dobbeltCDn egentlig er spilt inn.

Repertuaret deres består uannsett av låter fra hele deres karriere (og inkluderer selvfølgelig den før nevnte "No More Heroes"), utført uten altfor mye innlevelse av en vokalist som blotlegger at de gamle klassikerne deres ikke har så mye med hans liv å gjøre.

Han har en rein og fyldig stemme, og minner til tider litt om Ian Astbury (fra The Cult) på det mest svulstige og pompøse, selv om de tendensene tilhører unntakene i det han stort sett forholder seg tro mot originalene.

Koringer og samspill er det det å utsette på at det låter for pent, for reint og uten altfor mye troverdighet. Ingen aggitasjon eller krasse meldinger mellom låtene er det heller blitt plass til, og det virker som om bandet har lite å fare med, rent bortsett fra at de foretrekker å suge pikk (les ronke på gamle gamle låter) framfor å jobbe på fabrikk, for å si det sånn.

Sammenliknet med deres første Live (X Cert) fra '79 var de dengang kanskje ikke så flinke til å spille, men det låt da faenmeg som om de hadde noe å formidle!