Grei skuring fra The Stranglers

23 år etter sitt siste Oslo-besøk var det udødelige punkrock/ new wave-bandet tilbake i byen med sin Greatest Hits-Tour. De gamle heltene tok ikke kvelertak på publikum, men høydepunktene kom etter hvert. En nesten utsolgt Sentrum Scene fikk oppleve et Stranglers anno 2009 som på sitt beste er et glimrende live-band, men som også bar preg av litt mye rutine under deler av konserten.


The Stranglers / /



Foto: Stein Gutuen

To av originalmedlemmene var med nå; Bassist og medvokalist J.J. Burnel, og Dave Greenfield på keyboards. Nettopp disse to er fundamentet i det karakteristiske lydbildet til The Stranglers.


Foto: Stein Gutuen

Originaltrommis Jet Black (på 70!) skulle vært med, men sliter med sykdom og var erstattet med Ian Barnard. "Stemmen" til gamle Stranglers; Hugh Cornwell sa takk for seg i 1990. Men siste tilskudd til stammen; Baz Warne på vokal og gitar er slett ingen dårlig erstatning.

Britene åpner med en grei gjennomkjøring av (Get A) Grip (On Yourself). Det er bra trøkk over Peaches og de leverer en gnistrende Nice 'N' Sleazy. J.J. Burnel imponerer med sine distinkte og buldrende basslinjer. Publikum våkner. Spede tilløp til allsang. Gode versjoner også av Skin Deep og No Mercy fra 84-albumet Aural Sculpture. På sistnevnte deler J.J vokalen med Baz.

Når Always The Sun kommer innbys det til allsang. Den kommer og gulvet gynger. I midtpartiet synes jeg de faller litt. De får heller ikke deres største hit Golden Brown opp til de store høyder.

Når de velkjente tonene til Walk On By drønner ut i lokalet løsner det igjen. Dave Greenfield får virkelig boltre seg på sine tre keyboards. Inspirasjonen fra The Doors kommer tydelig fram her. Dette må da være en av tidenes tøffeste coverlåter?!


Foto: Stein Gutuen

Hanging Around fra 77-albumet Rattus Norvegicus er tett og god. Med en sterk Big Thing Coming fra 2004 viser kvelerne at de fortsatt har endel å by på fra nyere utgivelser. Salen responderer høylydt. Det setter en blid Burnel tydelig pris på.

Vi blir tilgodesett med fire ekstranummere. Punklåta Something Better Change skuffer ikke. En utmerket No More Heroes avslutter kvelden. J.J. smiler og takker folket, lyset tennes og det er ubønnhørlig slutt etter 70 minutter. Greit gjennomført, kanskje litt mye på kun rutine, men The Stranglers fikk vist at de fortsatt kan. Lyden var forøvrig god under hele konserten.

PS! Burnels basslinje i Peaches har nylig blitt kåret til tidenes beste i Bass Guitar Magazine. Puls gratulerer!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Best of The Stranglers for første gang i LP-format

(26.09.20) De var vel aldri noe punk-band. Men de debuterte samtidig med Sex Pistols. Og da blei jo alle band «punk», eventuelt «new wave». I Norge – nyveiv.


The Stranglers: Live

(02.01.01) For 23 år sida ga The Stranglers ut den profetiske "No More Heroes". Låta var i utgangspunktet ikke ment så endimmensjonalt av denne gjengen gamle trotskister, men punkens samtidige anti-autoritære holdninger og "Think-For-Yourself"-attitude, gjorde sitt til at den er blitt stående som en ideologisk bærebjelke, også for generasjonene etterpå. Nylig ble det lagt fram en undersøkelse som viser at halvparten av dagens unge svarte "ingen", "meg selv", eller "vet ikke" på spørsmålet om hvem som er deres helter og forbilder. The Stranglers skal selvfølgelig ikke ta all æren for denne utviklinga. Heller ikke ble det gjort mange konsekvensanalyser av hva slags egosamfunn individualismen (og reaksjonene på det stivnete likhetsamfunnet på slutten av 70-tallet) egentlig gikk ærend for.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.


Tasmin Archers musikalske gryte

(19.09.25) De 11 låtene glir behagelig av gårde, med et uttrykk som både føles tidløst og smått eksperimentelt. Låtene glir forbi som skyer man nikker til, men ikke helt husker fasongen på.


Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!

(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!