Timbuktu: T2 - KontraKultur

Den svenske hip hop-scena vokser stadig, og er etter hvert blitt en av Europas mest oppegående. Timbuktu er langt fra bare en av disse, men har hatt betydning i stor grad for blant annet bruken av det svenske språket, så vel som engelsk. På “T2:” viser han hvor bra han fikser begge språk. En disc for hver.


Timbuktu er langt fra noen nykommer. I ´96 slapp han “Lifestress 12””, som regnes som en betydelig undergrunnshit. Han har gitt ut album sammen med den danske produsenten og sangeren Obi under navnet Excel, og her er altså albumet hvor han viser hva han er god for alene. Dobbelt album.

Riktignok er han ikke helt alene. Han får selskap på mikrofonen av blant andre Spotrunnaz, Looptroop og Blues, mens DJ Noize og DJ Viet-Naam behandler platetallerkener like vel som forventet.

BreakMecanix produserer dessuten, og generelt er det et ganske fengende, delvis metallisk sound man får. Her er funky keyboardriff sammen med ofte harde, men samtidig ikke skremmende utilgjengelige beats. Variasjonen kunne vært en smule større, men det får være grenser på et dobbeltalbum kanskje. Uansett er det nok å velge i.

Det er først og fremst Timbuktu som mikrofonmanøvrerer som er albumets sterkeste kort. Teknisk forkortelsesriming på “MVH” er både imponerende og svingende, mens han driller med både metaforer, teknikk og storbypoesi på “Pendelparanoia”. En av den senere tids feitere låter fra svenske rapkroker. Av de engelskspråklige er “Absorb This”, hvor DJ Noize er fantastisk scratchglad, en real godbit.

Hadde det vært opp til undertegnede, skulle dette mastadontalbumet gjerne vært konsentrert ned til et enkeltalbum. Riktignok er det nok av helt greie låter her, men komprimert en del kunne det blitt et superalbum med en snor av virkelige knallåter. Her er det lett for at de blir satt litt i skyggen av de som ikke er like heite. Det er jo litt synd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Timbuktu på Månefestivalen

(28.07.23)


Timbuktu gir oss akkurat det vi håpte på

(26.08.21) ENDELIG! Jason “Timbuktu” Diakité har sluppet denne helt nydelige samlingen av godsaker! Du Gamla, Du Nya - hjelpes, man kan skrive en hel doktorgrad om denne plata. Men skal prøve å ikke gå helt av skaftet.


Ja, vi elsker Timbuktu

(23.03.07) Det norske folk har talt, Timbuktu er den største hip-hop stjernen her i landet. På Rockefeller denne onsdags kvelden var det så fullt av mennesker at Brannvesenet burde særiøst tatt en ekstra sikkerhetssjekk. På toppen av det hele, med seg på scenen hadde han verdens beste band... DAMN!


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.