Thulsa Doom: The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight

Endelig er Oslos mest hårete Stoner-rockere - ved siden av We - tilbake med sin debutplate, etter 10" EPen She Fucks Me fra fra i fjor. Den bar preg av å være litt uferdig og slapp, men fyttikatta hvor hardt de nå slår tilbake! Med bakgrunn fra utallige andre bandprosjekter, viser Thulsa Doom hvor skapet skal stå, og hvem som er konger på haugen.


Fra første sekund er det liten tvil om at dette neppe er musikk for syklubber eller allsang hos Vidar Lønn. Gruppa sparker igang med "Centerfold", en låt som lett kunne fått plass på Soundgardens mesterverk Badmotorfinger, fra endel år tilbake.

Fet, tung ørkenrock med buldrende overstyrt bass som røsker i mageregionen, beinhard tromming, møkkete gitarspill, krakilsk munnspill og jamrende vokal tar deg videre ut blant kaktus og meskalin.

"You Go First" med Turboneger-riff følger deretter, før det er tid for en kjøretur som sikkert vil få uanede konsekvenser i "Ambulance Ride". Her skjuler spøkelset av Black Sabbath seg i kulissene hvor opiumsrøyken ligger som et tungt slør over. En rolig start blir etterfulgt av seig, blytung rock, hvor ordet massivt får sin rette betydning.

Thulsa Doom bare kjører på videre. De finner også plass til andre 70-tallseffekter som får en til å lure på hvilket ti-år man befinner seg i. Knallåta "Birthday Pony" fra She Fucks Me er også å finne på Aim For Something...

Apropos tittelen på skiva så er nok den, samt noen titler og tekster på plata, noe som ulike kvinnebevegelser og andre fintfølende neppe vil bli begeistra for. Samma kan det være. Musikk av dette slaget bør liksom bare ha slike ingredienser for å virke troverdig.

Liker du band som Kyuss, Queens Of The Stoneage, Unida og tidligere nevnte sammenligninger, kan jeg fortelle at Thulsa Doom på ingen måte står tilbake for disse.

Med sin bredbeinte holdning mørklegger de omgivelsene etter at sikringsboksen har tatt kvelden. Da er det godt å vite at de blir å finne på konsertfronten når jula ringes inn om kort tid. I mellomtiden trener vi nakkemusklene og lærer nye grep på luftgitaren.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Thulsa Doom: Keyboard Oh Lord! Why Don`t We?

(22.04.05) Hvis tittelen på Thulsa Dooms siste skive ringer noen 80-talls bjeller inni hodet ditt, kan jeg avsløre at den noe absurde tekstlinjen er sakset fra låta "Ebony And Ivory", en duett mellom Paul McCartney og Stevie Wonder, som var enormt populær i 1982. Ellers er det lite som minner om glatt 80-talls pop på Thulsa Dooms nye skive. Her får du kun servert beintøff rock av høy kvalitet.


Spanske Safety Pin Records inntar Gamla

(14.08.01) 6-8. september inntar den spanske punklabelen Safety Pin hovedstaden i det de fyller Gamla i Møllergata med dusinet norske band for å markere tidas kulturelle sentrum for skandinavisk rock. De fleste av banda har utgivelser på det spanske selskapet på samvittigheten. I tillegg kommer minst tre svenske orkestre dumbende innom på avslutningslørdagen.


Hip hop/electronica-scene på Øyafestivalen

(02.05.01) Øyafestivalen som vil foregå 10-11. august, utvider årets arrangement i Middelalderparken ved a sette opp en ekstra scene. Den nye scenen blir viet elektronisk basert musikk innenfor ulike sjangre, herunder også hip hop.


Thulsa Doom strålende mottatt i USA

(14.03.01) Thulsa Doom som gir ut albumet The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight på amerikanske Devil Doll om en drøy måned, har latt samme selskap prøve ut EPen "She Fucks Me" først. Responsen har ikke latt vente på seg, og heavy-magasinet Custom Heavy går nesten av skaftet i begeistring over musikken og ikke minst tekstene til de norske stoner-rockerne.


Thulsa Doom signer til amerikanske Devil Doll

(12.03.01) Oslobandet Thulsa Doom har skrevet under for det amerikanske labelen This Dark Reign Recordings, et underselskap av Devil Doll Records. Devil Doll er kanskje først og fremst kjent for å ha gitt ut debutalbumet til At The Drive-In, i tillegg til Gluecifer. I Norge kommer Thulsa Dooms nye skive The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight ut på EMI, 23. april.


Thulsa Doom: Gjorde gråstein til gull!

(20.12.00) Det rista kraftig i grunnmurene i Grensen 9. Bevæpna med buldrebass og blytunge sirupsgitarer hadde Oslobandet Thulsa Doom intatt So What! Og i baklomma på olabuksa stakk det nye albumet fram.


Steinalder'n har kommet til Oslo

(06.12.00) På under en uke får Oslo besøk av både stoner-flaggskipet Queens Of The Stoneage og våre egne Thulsa Doom. Tung, tung rock er i vinden som aldri før. Steinalderen har inntatt hovedstaden.


Thulsa Doom: She Fucks Me!

(11.10.00) Med buldrende trommer, fandendivoldske gitarriff og insisterende vokal beviser Thulsa Doom at stonerrocken ikke er død og begravd slik mange har hevdet.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet

(28.02.26) På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.