Manglende nerve fra Midnight Choir

(Oslo/PULS): Før min andre konsert med Midnight Choir hadde jeg håpet på at de skulle vise meg at det lunkne inntrykket jeg satt igjen etter forrige konsert, kun var forårsaket av et tilfeldig arbeidsuhell. Med bakgrunn i de solide platene de har utgitt har jeg vært hellig overbevist om at de bare måtte være bra live. Dessverre klarte de ikke å overbevise meg denne gangen heller. Det virker som om de går på tomgang, og det hele mangler nerve og engasjement.

---

Midnight Choir / /

Av Frank Stener-Andersen // 04.12.00

---

Litt over klokken elleve kom vokalist Paal Flaata og resten av bandet på scenen. Flaata med sitt sedvanlige rødvinsglass, erklærte at de skulle spille noen triste sanger.

Allerede på åpningen "Painting My Matisse" kunne man ane et band som ikke hadde den spillegleden og det engasjementet som vi så gjerne ville se. Dette bar hele konserten preg av og publikum gav på en måte ikke mer enn de fikk.

Selv om de serverte det som på plate er perler, var det noe som manglet. Det nærmeste vi kom en stemning som tilnærmelsesvis kunne minne om det de har gjort udødelig på plate, var kveldens beste låt "Amsterdam Stranded".

På partiet "Felt The Arms Of God" kunne man for første, og dessverre siste gang, var de for et kort øyeblikk der de burde være. På et punkt der de gir alt og du kan nærmest føle The Arms Of God. Det er slik vi vil ha det.

Alt for ofte havner musikken på grensen til det pompøse og utydelige. De klarer ikke å si det de så gjerne ville ha sagt. Samtidig blir en del av låtene tværet ut mot det kjedsommelige, og publikum står bare og venter på neste låt. Da gjerne med lange gjentakende gitarsoloer.

Det er greit at de prøver å skape samme stemningen som man får fra plata, men de trenger ikke å spille låtene på akkurat samme måte for det. Litt variasjon og et forsøk på gjøre ting litt annerledes live, ville nok bare ha slått positivt ut.

En av årsakene til jeg for andre gang ikke har blitt tilfredsstilt av et band som etter mitt syn er noe av det største vi har her i landet, er nok de høye forventningene. Likevel mener jeg at de burde gi mer av seg selv og ikke bare spille låtene som om det kun er en jobb de må gjøre for å prøve å innfri det publikum krever av dem. Slipper de seg litt mer løs og gir det de egentlig har inne, vil de også fremstå som det de er: Et jævla bra band. Også live.

Jeg har med andre ord ikke gitt opp å få oppleve dem på sitt aller beste. Alle gode ting er tre. Om ikke begynner jeg å tvile. Jeg skal uansett være på plass neste gang de inntar Rockefeller i et håp om at verden er rettferdig mot de som er tålmodige. Og mot bra band.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky