Midnight Choir: Waiting For The Bricks To Fall

Jeg mener å ha lest et eller annet sted at Midnight Choir har blitt mindre melankolske, og at den nye skiva er et oppløftende og trivelig album. Pølsevev! Dette er trist som faen - men, personlig klarer ikke jeg å få dette albumet like langt under huden som de foregående skivene.

Av Espen R. Hovelsen // 10.02.03

"Waiting For The Bricks To Fall" er nok Midnight Choirs minst tilgjengelige album pr dags dato. Der de forrige albumene har festa seg ved første gjennomhøring, tar det tid før en får taket på dette. Den umiddelbare gode følelsen dukker liksom aldri opp, og selv om jeg har hørt igjennom plata en god del ganger nå, finner jeg dessverre ikke de store gåsehudaktige øyeblikkene som bandet tidligere har vært hovedleverandør av.

Åpningslåta "Into The Dark" er derimot av det kaliberet som Midnight Choir er kjent for. Paal Flaata nærmest hvisker seg igjennom teksten på denne mørke, dystre og svært stemningsfulle låta. Albumet fortsetter med første singel fra skiva, "Will You Carry Me Across The Water". Også dette er en bra låt, men den har en noe stillestående og ensformig melodi, som gjør at den ikke utmerker seg nevneverdig.

De melankolske stemningene finnes hele veien, men det er melodiene som svikter litt denne gangen, og dermed uteblir mye av den magien vi er vant til å få servert fra Skiens-gjengen. "Requiem" og duetten med Carla Thorgerson, "Mrs. Donald", er hederlige unntak. Det samme er den nærmest salige ni minutter lange "Long Time Ago". Denne er nærmest som en salme å regne, komplett med guttekor og kirkeorgel, og pastor Flaata med sin andektige stemme luskende oppå det hele.

Men, når albumet avsluttes med den helt ålreite "Can`t Feel A Thing", sitter man allikevel igjen med en følelse av at dette ikke svarte helt til forventningene. Når det er sagt, er det ingen dårlig utgivelse vi har med å gjøre - men det er sannsynligvis Midnight Choirs dårligste plate hittil.