Dido: No Angel
Om du ikke akkurat direkte kjenner henne, har du garantert hørt henne. Eminems geniale låt "Stan", bæres i stor grad av nettopp Didos stemme og melodi i refrenget, og omtrent samtidig dukket dette albumet opp. Like mye bærekraft har hun derimot ikke på sitt eget album. Tilløp til stemningsfylt gitarpop, men sjelden så det setter spor.
Det hjelper heller ikke om hun er aldri så god venn med Faithless, eller i slekt med halvparten av dem, for deres programmeringer er desto mer spennende enn hva vi får her. I all hovedsak dreier låtene seg om trommemaskindrevne låter (blant andre programmert av Rollo fra nettopp Faithless), med kassegitar, keyboards, bass og noen å så maleriske strykere.
Oppå dette kommer Didos lettrustne stemme, med visse likhetstrekk til kjære Beth Orton, blandet med elementer av selvvreng, som sender tankene til Cranberries Dolores ORiordan.
Førstnevnte er vel som en særdeles positiv sammenligning å regne, men på min planet, er sistnevnte av heller bulkete karakter. Så er det også når Dido holder seg aller roligst, at hun låter best. Up-tempo og hevet stemme ligger ikke så godt for henne.
Noen av låtene her er nydelige eksempler på formelen hun tydeligvis ønsker å følge; å kombinere det teknologiske med en mer klassisk form for poppete viseskriveri. Da får vi smygende toner med melodi som virkelig koser med øret, og klimprende gitarer som napper lett i den vare stemmen.
Disse er det dessverre altfor få av, og de kommer lett i skyggen av hva som er ment å være midtempo stemningspop, men som bare låter brautende, og noen ganger rett og slett platt og ufølsomt. Nettopp dét er ganske viktig.
Følelser skal aldri kimses av, men ved slik musikk som dette, er det uhyre viktig at det høres ut som sangeren virkelig har levd seg litt inn materialet. Det gjør det ikke her, og da blir ikke Ruben særlig begeistret. Kanskje neste gang Dido, neste gang kan det hende vi kan hygge oss sammen.
Del på Facebook | Del på Bluesky