Dido: Life For Rent
Når året snart er omme går mange av oss i "High Fidelity-modus" og tenker, hvilken plate var årets beste? Vel, jeg velger å påstå at Didos "Life For Rent" i det minste er på Top5-listen, i selskap med Belle And Sebastian, Pearl Jam og The Thrills.
Litt for mange fnyser av min forelskelse til Dido, og da er svaret mitt gjerne at "du ser ikke potensialet i denne plata, fordi du er for opptatt av hvor polert produksjonen er".
"Life For Rent" er en glitrende oppfølger til debutsuksessen "No Angel" fra 1999. Allerede ved første forsøk klarte Dido å skape en helt egen sound gjennom en treffende kombinasjon av låtskrivertalent og egenartet vokalstemme.
På "Life For Rent" fortsetter Dido der hun slapp med "No Angel", samtidig drar hun musikken inn i nye dimensjoner. Ikke ulikt Lene Marlin har Dido tatt seg tid til å gå i tenkeboksen, og skrevet mer alvorspregede tekster om ensomhet og hverdagsdepresjoner.
For eksempel radiohiten "White Flag"; den er minst like finkjemmet som "Hunter" og "Here With Me", likevel utstråler den en helt annen dybde, en type autentisk mørkhet, som verken hennes tidligere materiale eller årets popkonkurrenter kan skilte med i samme grad.
Dido doserer smerte og fortellertrang med renskrudde melodier på en herlig og interessant måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke henne, men jeg tror ikke at hun lager plater først og fremst for å blidgjøre plateselskap og radiostasjoner. Det kommer først i andre rekke. "Life For Rent" er definitivt ekte i all sin glatthet.
Likhetene med Lene Marlins "Another Day" fortsetter ved måten Dido skriver låter på. Hun er ikke lenger like hitorientert som tidligere, og låtene skal ikke bare leve sine egne liv, platas helhet synes å være like viktig.
Selv etter utallige gjennomhøringer fester jeg meg ikke spesielt til enkeltlåter, det er følelsen av hvordan stemningene vokser i meg som gjør at jeg stadig setter på plata.
Hun er personlig, men ikke påtrengende. Hun er deppa, men ikke tristere enn at melankolien blir mer romantisk enn vond. Og hun er høytidelig. Det er akkurat som hun løfter sine egne melodier på gullstol, mens intimsymfoniske elektro-arrangementer forsterker det myke og sårbare i stemmen hennes.
I et røffere produksjonsbilde hadde Dido vært nødt til å bygge musikken annerledes for å oppnå de samme egenskapene. Låtene er absolutt anvendelige til bruk i mange sjangre, men jeg har på følelsen at Dido går riktig vei når hun velger det myke og radiovennlige uttrykket.
Dido er mye mer enn Faithless og Eminem, altså. Denne dama står fjelltrygt på egne ben.
Hvis jeg et øyeblikk skal absorbere musikken hennes gjennom analytiske øyne, og ikke gjennom hjertekammeret, har Dido fortsatt et forbedringspotensiale i hvordan hun stadig gjentar seg selv. Hun har liksom funnet seg selv og gulloppskriften, men den er såpass lite allsidig at hun snart vil bli beskyldt for å være forutsigbar.
Det nytter ikke å legge innlede refrenget med det samme intervallet hver gang. Foreløpig oppfatter jeg det mer som egenart enn som lettkjøpt, men jeg tror ikke hun kan overleve enda en plate uten å gjøre forandringer.
Etter "Life For Rent" å dømme trenger man imidlertid ikke å fortelle Dido hva hun burde gjøre neste gang. Denne plata utstråler stor selvinnsikt, hun vet hva hun driver med. Og selv om musikken kan virke kalkulert og konstruert, så er det bare til formål og understøtte og forsterke det gyngende og levende i artisten Dido.
Full pott og rett opp på Top5 med "Life For Rent".
Del på Facebook | Del på Bluesky