Sissel: All Good Things
Splitte mine bramseil! Av alle pop-syngedamer på denne klode ville jeg uten å tvile ett sekund valgt meg Sissel Kyrkjebø! Og hva møter meg i innledninga til hennes første skive på seks år, annet enn et hypermoderne komp der perkusjonen kunne vært mixa av Goldie? Det kunne ikke vare plata ut, men på sine premisser sitter "All Good Things" som ei dartpil - temmelig nær the center of bull´s eye.
Når jeg velger meg Sissel, gjør jeg det altså ikke i "konkurranse" med eksempelvis Björk eller PJ Harvey. Man sammenlikner ikke Frank Sinatra med Tom Waits eller Bob Dylan heller.
Men amerikanera og verden for øvrig må komme med hele kobbelet sitt, Toni Braxton, Celine Dion, Witney Houston - jeg velger meg Sissel from Norway, p.t. København. Hør hva hun gjør med "Carrier Of A Secret"! Disse andre jeg nettopp har nevnt vil helt sikkert synge den fint som bare det, bare ikke så fint!
Hakk i hæl ligger en sang signert Lene Marlin. "Should It Matter" er en flott låt, men kan her helst stå som eksempel på hva arrangement betyr. Unge frøken Marlin kunne helt sikkert gjort nytte av den sjøl, og åpninga ligger strengt tatt ikke så langt unna "Playing My Game". Poenget er at den glupe arrangøren Jørn Dahl har forstått at Sissel fordrer en helt annen type innpakning. Enkelt sagt; her blir det ikke mye sitting down here...
Sangen er storslagen, og faktum er at dette ikke låter datert - slik jeg frykta etter å ha fått servert den første singelen fra albumet. Det gjør definitivt heller ikke tittelkuttet, signert Morten Abel. Som man forstår:
Team Sissel har satsa bortimot heilnorskt, og det har de gjort veldig lurt i. Ikke minst skal de ha poeng for å ha inkludert den tvers igjennom norske "Lær Meg Å Kjenne"; en såkalt "traditional". Det skulle ikke forundre meg mye om dette blir sangen utlendingene faller pladask for. Som Jonas Fjeld sa etter en av sine turnéer med Danko & Andersen:
- Det var aldri så stille i de amerikanske klubbene som hver gang jeg dro mine norske tekster...
Dette ønsket om - oppi all moderne studioteknologi og nok penger, for all del - men altså; dette ønsket om å lage ei relativt jordnær plate, gjenspeiles i i duetten med Espen Lind i hans "Where The Lost Ones Go". Vi veit jo at Sissel kan få Carreras eller Domingo når hun vil, men det ville hun altså ikke.
Med unntak for et par små ustødigheter, er det her såvidt jeg kan forstå staka ut en farlig korrekt kurs.
(Det faktum at plata stilmessig ligger milevis unna hva jeg personlig hadde foretrukket er jo mitt problem, ikke Sissel Kyrkjebø Skollers. Med hennes stemmeprakt kan hun gjøre hva som helst, men vil hun ikke inn på en mer moderne pop/rock-vei - vel, så vil hun ikke. Og dét er i hvert fall helt sikkert: Den artisten som presses inn i rammer han eller hun ikke føler seg hjemme i, den artisten vil hundre prosent sikkert mislykkes.)
Om det holder til Det Store Internasjonale Gjennombruddet? Jeg tror det kommer an på Sissel sjøl - for plata er bra nok. Det fordrer i så fall at hun lar mannen passe barna en stund, ett års tid eller så. For skal hun få til dette, må hun pent finne seg i å legge ut på a-ha-ruta. Det er sikkert grufullt kjedelig; har du sett ett hotellrom har du sett dem alle. Men det fins ingen andre kjente veier til Pop-Rom. (Og skulle hun få det helt forjævlig etter noen uker i området rundt Singapore og i tettstrøka rundt Tokyo kan hun bare gi ett pling til Akersgata; de kommer flygende - sporenstreks.) Tar hun disse påkjenningene, kan dette gå hur långt som hälst.
Her på PULS velger nok de fleste seg Sahara Hotnights, men vi er for faen ikke smålige: Lykke til, Sissel!
Del på Facebook | Del på Bluesky