Not so smashing...

(Oslo/PULS): Billy Corgan og resten av Smashing Pumpkins samlet mange tusen fans til deres påståelige siste konsert i dette landet noensinne. For den maniske fan var dette sikkert stort, men for oss som bare liker noe av låtmaterialet ble dette en konsert som tok oss fort opp, og like fort ned.

---

Smashing Pumpkins / Oslo Spektrum / 22.10.2000

Av Erlend Mokkelbost // 23.10.00

---

Jeg har sett Smashing Pumpkins live én gang før, den gang på Roskilde '97. Den gang var noen av band-medlemme så høye på noen sure saker, at de såvidt klarte å gjennomføre låtene. Jeg vil si at de denne gangen kom heldigere ut, men fremdeles var det mange ting å klage på.

Først om fremst slo Smashing Pumpkins meg som et mer harry band enn det jeg har vært vant til før. De la vekt på litt for mange av de liksom-tøffe-tunge låtene, istedetfor å bry seg om all den godheten som er å finne i mye tidlig, mer poppa materiale.

For menneskene på gulvet var dette sikkert supert, da de kunne hoppe opp og ned i ekstase, men for oss som er ute etter en mere musikalsk opplevelse, blir det rett og slett for kjedelig.

Og typisk for Oslo Spektrum; dårlig lyd. Det var tidvis som en ugjenkjennelig masse støy uten mål og mening, og dette kommer fra en person med stor sans for støy-relaterte ting. Men her snakker vi et lydbilde hvor det var vanskelig å skille instrumentene fra hverandre, og dette svekker selvfølgelig helhets-opplevelsen.

Når det gjelder utstråling, vil jeg påstå at dette tok seg opp i løpet av konserten. Mot slutten var vi vitne til et mer utadvendt band enn de vi fikk se den første timen. Da var de rett og slett intetsigende mellom låtene, med en og annen "thanks" og "how are you doing?" her og der.

For et så stort band som Smashing Pumpkins hadde jeg ventet noe litt mer storartet enn det jeg var vitne til denne søndags-kvelden, og det er lett å konkludere med at bandet høyst trolig ikke sitter inne med den store gnisten lenger. Ihvertfall ikke denne kvelden.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky